I dag er det akkurat to år siden jeg skrev første setning i dokumentet som en gang skal bli til bok om kammerladningsgeværet. Tanken da var å lage et lite hefte kalt «Kammerladningsgeværet i krig» om nordmenn som kjempet under fremmed flagg med norske kammerladningsgeværer. Etter den tid har det ballet litt på seg. Etter to år er det på tide å gjøre opp en liten status.
Som nevnt tidligere mottok jeg stipendmidler fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening i fjor for å skrive denne boken. Stipendet gjorde at jeg kunne ta 20 % permisjon fra jobben fra april til og med desember i fjor.
I løpet av den tiden ble det en del turer til Riksarkivet, Nasjonalbiblioteket, Forsvarsmuseet og Universitetsbiblioteket i Bergen. Jeg har etter hvert rukket å gå gjennom mange tusen avis- og boksider, mikrofilmer og håndskrevne brev- og dokumentsider. Å kunne sitte i fred og ro en dag i uken å skrive og arbeide med kilder har vært gull verdt.
Planen er å dekke både Hærens, Marinens og sivile kammerladningsgeværer, men jeg vil også forsøke å komme nærmere inn på personene som var med på å utvikle geværene. Medlemmene i geværkommisjonen av 1837 blir selvsagt viet en del plass. Det betente forholdet mellom geværkommisjonen og børsemaker Niels Gregersen blir også et tema.
Du vil også blir kjent med en del av personene som brukte geværene. Ta for eksempel fanejunker Ivar Næss, jegersoldaten som var skytter da de norske geværene gjorde det så bra i Belgia i 1861. Næss ledet også skytingene til mange av geværkommisjonene i 1850- og 1860-årene og var en autoritet på kammerladningsgeværer. Tidligere denne uken lyktes det etter lang tids leting endelig å finne et fotografi av Næss.
Du får også historien om den norske skarpskytteren som i 1864 reiste til Danmark for å kjempe mot Preussen og Østerrike. I området der nordmannen var stasjonert opererte en prøyssisk batterisjef som ble beskyldt for å ha drept flere kvinner og barn. En dag kom den danske brigadesjefen til nordmannen med følgende korte ordre: «Du faar se at ta ham avdage». Kort tid etter falt prøysseren for en 4»’ spisskule som fløy over en halv kilometer over Als sund før den traff målet.
Selv om det gjenstår mange detaljer her og der, så begynner manuskriptet å ligne noe som kan minne om en bok. Nå er manuset på 160 000 ord, dvs. ca. 325 sider i Word. Det er litt mye, og en del av det må nok fjernes. Det er altså mye arbeid som gjenstår. I 2018 er det tilbake i full jobb, men på fritiden har jeg tenkt å konsentrere meg om å ta fantastisk gode bilder og lage gode illustrasjoner parallelt med ferdigstillelsen av manuskriptet.
Vil du bli kontaktet på e-post når boken er publisert? Skriv inn e-postadressen din i feltet under!
(E-postadressen vil selvsagt ikke bli brukt til andre formål enn å informere om denne boken og vil ikke bli videresendt eller solgt til andre.)
2 svar til “Toårsjubileum for kammerladerbokprosjektet”
Du verden for en flott innsats du legger ned! Det hjelper vel godt på nå er kan ta gode samtidsdokumenter i nært øyesyn, men også det krever jo en masse tid å gå igjennom. Lykke til med prosjektet videre! Hilsen Per Øyvind Berg
Takk for det, vi får håpe resultatet blir bra. Lesing av håndskrevne originaldokumenter er selvsagt tidkrevende. Siden jeg bor på Vestlandet og det meste av relevante arkiver befinner seg i Oslo, så bruker jeg mobilkameraet flittig når jeg besøker arkiver. Da kan jeg studere de enkelte dokumentene i ro og mak på skjerm i ettertid og ikke minst dobbeltsjekke opplysninger.