Drapsreklame

Jeg må innrømme at hver gang et nytt drap omtales i media, så er min første tanke: Ble det brukt skytevåpen? Bakgrunnen for dette er selvfølgelig at jeg er skytter selv, og etter hvert drap setter mediene fokus på våpeneiere som gruppe. Et eksempel i kjølvannet av drapene på Nesøya er denne saken fra dagens VG, der organisasjonen Alternativ til vold […] «foreslår å samle inn alle jaktvåpen utenom sesong for å forebygge at menn tar livet av sine tidligere partnere, barn og seg selv.» Det er klart at i et samfunn med høy våpentetthet vil det forekomme drap, men hva er det som driver gjerningsmennene til å begå selve drapshandlingen? Mange sluker ukritisk det mediene presenterer, og derfor er medienes rolle i dekningen av drapssaker et interessant fenomen.

Blog image

I Norge har vi hatt mange saker der gjerningsmannen har tatt livet av familiemedlemmer, for så å begå selvmord. Men hva er det som påvirker mennesker til å utføre slike handlinger? For noen år siden hadde vi en drapsbølge der flere heimevernssoldater drepte familiemedlemmer og seg selv med tjenestevåpenet. Hva påvirket såpass mange til å begå drap med AG-3 på såpass kort tid? Hva har forårsaket de såkalte skolemassakrene de siste årene? At drapshandlinger med påfallende like handlingsmønstre skjer gang på gang er neppe tilfeldig.

Jeg blir stadig mer overbevist om at den utløsende årsaken til mange drap kan spores tilbake til medias dekning av tidligere drap. Drapssaker vekker enorm medieinteresse, selv når gjerningsmannen er kjent og i mange tilfeller har drept seg selv umiddelbart etter drapshandlingen. For å unngå en smitteeffekt er det etter min mening på tide å begynne å omtale drap mer på linje med selvmord. Norsk presseforbund skriver følgende i Vær Varsom-plakaten om omtale av selvmord i pressen: «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.»

Oppfyller VG, Dagbladet og TV 2 allmenne informasjonsbehov når de legger ut i detalj om hvordan ofrene på Nesøya ble skutt, rettstvistene et av ofrene og gjerningsmannen hadde seg i mellom og beskrivelser av gjerningsmannen som en kjernekar som hadde en vanskelig eks-kone? Selvfølgelig faller ikke slik informasjon inn under det som kan kalles allmenne informasjonsbehov. Jeg har ikke behov for å vite hvordan en person først blir skutt i foten og deretter henrettet med en US Carbine. Her er det også snakk om beskrivelser av en metode som kan bidra til å utløse flere drapshandlinger. Satt litt på spissen fungerer det som drapsreklame. Personer som psykisk er i ferd med å falle over kanten lar seg påvirke av medienes framstilling, og kan etter hvert ende opp som drapsmann selv. Dette er en livsfarlig smitteeffekt!

Journalistene som vikler seg inn i den samme tette blodtåka i sak etter sak er etter min mening indirekte medansvarlige for mange av de drapene som skjer i Norge. Dessverre er journalistene kun små arbeidsmaur i en bransje som blir stadig mer påvirket av økonomi og kravet til inntjening.

Alt var som kjent mye bedre før. Før hadde vi partiavisene, selvfølgelig med både fordeler og ulemper. Etter at avisene ble avpolitisert ble det sterkere konkurranse mellom avisene om å få solgt aviser. I Norge ser det ut til å være to ting som selger aviser: drap og puppeglipper. Samfunnsnyttig stoff må vike for tullesaker fordi aviseierne er avhengige av å selge flest mulig aviser, eller få flest mulig klikk på nettavisene. Den samme tendensen finner vi i fjernsynsmediene: kampen om seerne og reklamepengene tilspisser seg stadig. Det blir vel ikke lenge til nyhetssendingene blir avbrutt av reklamepauser med innhold som «Dette drapet er sponset av […]» Slikt blir det sikkert både gullruter og gullfisker av.

2 kommentarer til “Drapsreklame

  1. Eldar Gulli

    Hei.
    Ja, tenk om det hadde hersket større refleksjon,
    om nettopp dette temaet blant journalister.
    Det får en til å tenke at den
    kapitalstyrte pressen ikke er sitt ansvar bevisst.
    De fleste mennesker vil vel leve i et fritt
    samfunn, der hver og en tar ansvar for sine handlinger.
    Dette har selvfølgelig sin pris, men det nytter så alikevel
    ikke å «tette alle hull» gjennom utelukkende å fokusere
    på flere forbud.
    Grusomme ting vil fra tid til annen hende,
    det være seg ulykker eller mer eller mindre overveide
    handlinger.
    Journalistikkens utøvere har et stort ansvar da det gjelder
    å bidra minst mulig til å stimulere frem grusomme ugjerninger
    hos mennesker i ubalanse.
    Jeg har lest et sted – sitat: «De som er villige til å gi avkall på sin frihet
    for å få trygghet, de fortjener ingen av delene»,sitat slutt.
    Dette utrykket synes i alle fall jeg er treffende på den samfunns-
    utviklingen vi er inne i nå for tiden.
    Hva skal man vel med en supertrygg tilværelse,
    hvis det ikke skal være rom for glede og livsutfoldelse
    under ansvar.
    Mennesker er forskjellige.
    Vi trenger rom for individuell dyrking av interesser.
    Alle kan ikke ha de samme interesser,
    men vi må kunne respektere hverandre for det vi
    som enkeltgrupper og individer har lyst og interesse
    til å dyrke, så fremt ikke dyrkelsen går på bekostning
    av andres ve og vel.
    Ve, vel, man har da lov til å tenke og å drømme.
    Mye mer kunne sies, men dette får holde i denne omgang.

  2. Øyvind F. Innleggsforfatter

    Det er ikke nødvendig å forby alt du ikke liker eller frykter, men det er ofte det enkleste for politikerne når presset fra media blir stort. Og det enkleste er ikke alltid det beste, selv om Rema 1000 påstår noe annet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.