For en neve pesos, som er Morgan Kane-bok nr. 9 i nyutgivelsen, er nå ute i butikkene. Som en del av ekstramaterialet om Kanes våpen finner du min artikkel om Christopher Spencers rifler.
Nyutgivelsen har etter det jeg kjenner til blitt godt mottatt både av gamle og nye lesere – i tillegg til fagfolk på forskjellige områder. Illustratør Terje Tønnessen vant nylig gull i konkurransen «Visuelt» for det grafiske arbeidet med Kane-bøkene. Visuelt arrangeres av Grafill – Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon. Under kan du se vinnerillustrasjonen. Juryens kommentar var «Et imponerende arbeid både i omfang og utførelse. Sjangertro ned til minste detalj.»
Ronnie James Dio – den lille mannen med den store stemmen – døde 16. mai, 67 år gammel. Dio var kjent som en av metal-sjangerens beste vokalister, og hadde bakgrunn fra blant annet Elf, Rainbow og Black Sabbath før han dannet bandet Dio i 1982. De senere årene har han også vært frontfigur i Heaven & Hell som besto av Black Sabbaths originalbesetning fra 1980 til 1982. noisecreep.com har en fin oppsummering av Dios karriere.
Mitt første møte med Dio var gjennom plata (eller, kassetten i mitt tilfelle) Holy Diver på slutten av 1980-tallet – en musikkoplevelse som for ettertiden var med på å prege min musikksmak. Denne plata er kanskje er noe av det beste han har gjort, ved siden av Black Sabbath-plata Heaven and Hell.
Etter planen skulle jeg sett ham live for første gang i Bergen i desember 2009, men konserten i Grieghallen ble avlyst da Dio fikk diagnosen magekreft. Tidlig i 2010 ble det annonsert at Heaven & Hell skulle varme opp for Iron Maiden i Bergen 11. august, noe som kunne blitt tidenes konsertopplevelse. Jeg gledet meg som en unge.
I tillegg til sin allsidige og kraftige stemme var han også kjent for tekstene sine, som inneholdt elementer av middelalder og fantasy, med trolldom, drager, regnbuer, himmel, helvete og kampen mellom godt og ondt som sentrale temaer.
De første prøverundene i Stoltzekleiven er unnagjort i flott maivær. Første forsøk endte i totalsprekk og en sluttid på 20 minutter. Følgende lærdom ble notert: Det straffer seg å åpne for hardt. Jeg prøvde meg med litt lett jogging i det første partiet, men det kostet dyrt og sprekken var et faktum ganske tidlig.
Det dårlige resultatet irriterte meg, og allerede dagen etter prøvde jeg en ny runde. Denne gangen prøvde jeg en annen taktikk som gikk ut på å gå jevnt hele løypen. Tiden endte på 18.23 – en forbedring med 1 minutt og 37 sekunder fra dagen før. Det var mye folk ute og gikk denne dagen, og jeg tapte nok noen sekunder et par steder der folk foran meg stoppet opp.
Det er godt å komme opp til toppen – men særlig behagelig er det ikke underveis. Det skal det heller ikke være. Forhåpentligvis blir smerten og tidene kortere og kortere for hver gjennomgang. Etter å ha prøvd et par runder er målet mitt nå å komme under 16 minutter i september. Fremover satser jeg på å gå Stoltzen minst én gang i uka. Om målet skal nås skader det heller ikke å gå ned 4–5 kg – desto mindre å drasse på opp den bakken, desto bedre.
