Kategorier
Litteratur Media Varia

Slik ble jeg svartkruttskytter

Jeg har mange ganger fått spørsmål om hvorfor jeg driver med svartkruttskyting, og ikke noe mer normalt som for eksempel vanlig baneskyting. Ja, hvorfor gjør jeg egentlig det? Svaret blir ofte noe sånn som: «en interesse for historie og skyting», og det stemmer nok, men det er kortversjonen. Her følger forklaringen på hvorfor jeg har blitt som jeg er, hvorfor dagens svartkruttskyttere har en høy snittalder og om det er håp for rekrutteringen.

Jeg har mange ganger fått spørsmål om hvorfor jeg driver med svartkruttskyting, og ikke noe mer normalt som for eksempel vanlig baneskyting. Ja, hvorfor gjør jeg egentlig det? Svaret blir ofte noe sånn som: «en interesse for historie og skyting», og det stemmer nok, men det er kortversjonen. Her følger forklaringen på hvorfor jeg har blitt som jeg er, hvorfor dagens svartkruttskyttere har en høy snittalder og om det er håp for rekrutteringen.

Det synes å være tre kategorier svartkruttskyttere:

  • de som er inspirert av historie og populærkultur som filmer, bøker og blader
  • de med foreldre som selv var, eller er, aktive
  • de som blir rekruttert av samboere/kjærester/ektefeller
Undertegnede til hest i barndommen, med farfars amerikahatt på hodet.
Undertegnede til hest i barndommen, med farfars amerikahatt på hodet.

Jeg tilhører den første kategorien. Fra jeg var liten har historie, jakt og skyting interessert meg. Noe av påvirkingen kom nok fra en farfar som var cowboy på prærien i Canada i 1930-årene. Den første boka jeg leste var bok nr. 1 i Davy Crockett-serien. På de første sidene ble det beskrevet at unge Davy hadde fått seg en ny rifle, og at det var noe galt med låsen. Dette fikk meg til å fundere på hvordan et munnladningsvåpen med flintlås fungerte – og etter det var det sannsynligvis gjort. Jeg sugde til meg informasjon, og maste meg etter hvert til å kjøpe et gammelt perkusjonsgevær fra daværende Aaserud import. Jeg kan ikke ha vært mer enn ti år gammel, og vraket kostet litt over 1000 kroner. Et ran, selvsagt, men det var med denne muskedunderen jeg skjøt mine første skudd med svartkrutt noen år senere.

Populærkulturens påvirkning

I årene før ildvåpnene tok overhånd lekte jeg indianer, skjøt med pil og bue, leste Sølvpilen, indianerbøker, historiebøker som Syvaarskrigen for 17de mai 1807–1814 eller Den amerikanske borgerkrigen, hørte på AC/DC eller spilte fotball (de to siste for å understreke at jeg var litt normal også).

Det var stor stas når det var westernfilm på NRK, enten som mandagsfilm eller lørdagsfilm. Blant filmene jeg husker best er Jeremiah Johnson (1972), borgerkrigsfilmen Shenandoah (1965) og Silverado (1985). TV-seriene Nord og sør (1985, Lonesome Dove (1989) og Utvandrarna (1971) gjorde også inntrykk, og førstnevnte var opphavet til manges interesse for den amerikanske borgerkrigen – meg inkludert. Er det forresten noen som vet hva originaltittelen er på filmen som NRK kalte noe sånn som «Siste vogna mot cheyennene»? Dessverre finnes det få norske inspirasjonskilder. Det eneste må være Nattseilere, der Helge Jordal blant annet skjøt vilt rundt seg med en Kongsberg Remington i en episode.

Det er altså et helt miljø av sånne som meg, både i Norge og internasjonalt. Populærkulturen en blir utsatt for i barne- og ungdomstiden – for eksempel filmer, bøker og blader – er med på å definere hva en blir senere i livet. En kan ikke unngå å legge merke til at mange av svartkruttskytterne som er aktive i dag begynner å dra på årene. Den moderne svartkruttsporten oppsto i 1960-årenes USA, og interessen ble blant annet vekket av 100-årsjubileet for den amerikanske borgerkrigen (1861–1863) og 200-årsjubileet for den amerikanske revolusjonen (1775–1783). Reenactment-avdelinger ble stiftet til ulike jubileumstilstelninger, og veien var ikke lang konkurranseskyting med skarpe skudd. Norsk svartkruttunion ble stiftet i 1983, etter påvirkning fra likesinnede i andre land. Hva var det som påvirket de moderne svartkruttpionerene som vokste opp i 1940- og -50-årene?

Westernkulturens storhetstid

Westernfilmen- og litteraturen hadde sin siste storhetstid fra slutten av 50-årene fram til et stykke inn i 70-årene. Hele familien benket seg foran TV-en da NRK sendte Bonanza og Krutrøyk. Bonanza sendes riktig nok fremdeles på TV 2, men tiden har nok gått den gamle serien litt forbi.

Alle nordmenn kjenner Kjell Hallbings bøker om Morgan Kane, som ble skrevet i perioden 1966–1982. Populære italienske tegneserier Vill vest, Tex Willer, og min favoritt, Pioner, var mange ungdommers faste sengelektyre.

Mange av dagens eldre svartkruttskyttere vokste altså opp med disse forbildene. Kanskje ikke rart at mange av dem valgte å gå inn på svartkruttskytterens røykfylte sti? Men hva skjedde? Jo, Star Wars og science fiction – drømmen om en rykende revolver ble byttet ut med lyssverd av plast. Trist, selvfølgelig. Så kom dataspillene, og i dag spilles dataspill som World of Warcraft der en for noen generasjoner siden lekte cowboy og indianer.

I min generasjon (jeg er født i 1978) finnes det noen få lyspunkt, blant annet filmer som Young Guns (1988), Young Guns II (1990), Danser med ulver (1990), Den siste mohikaner (1992) og Geronimo – an American legend (1993). Disse filmene, samt den nevnte TV-seriene Nord og sør og Lonesome Dove, er blant grunnene til at en del av dagens yngre svartkruttskyttere i sin tid ble rekruttert. Men hva med rekrutteringen i framtiden?

Hva med fremtiden?

Utover i 1990-årene ble det mer stille på filmfronten, men nå har det begynt å lysne litt igjen. De siste årene har filmer og TV-serier – og faktisk også dataspill – som kan inspirere fremtidige svartkruttskyttere blitt flere og flere. HBOs fantastiske TV-serie Deadwood, TNTs Into the West og den nye og lovende Hell on Wheels og er gode tilskudd. Filmene har også blitt flere og bedre, selv om ikke alle holder mål. Eksempler er: Alamo (2004), 3:10 to Yuma (2007), Cohen-brødrenes True Grit (2010) og The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007). Spill med westerntema, som Red Dead Redemption og Call of Juarez, har også gjort det bra.

På litteratursiden kan nyutgivelsen av Morgan Kane-serien kan også bidra til å øke interessen om gamle våpen, selv om det nok helst er gamle fans som kjøper de nye bøkene. Forhåpentligvis kan alt dette være positivt for rekrutteringen. Det blir spennende å se i tiden fremover. Selv er jeg forsiktig pessimist.

5 svar til “Slik ble jeg svartkruttskytter”

Skal vel ikke nekte på at jeg er historisk interresert men svartkruttkskytinga startet for meg litt annerledes.
Etter 14 år som finpistolskytter på baner hvor man ble uglesett hvis man
hadde det hyggelig når man skøt. Eller at man syntes andre former for skyting
kunne være interrsant…..som f.eks da jeg på en kokurranse fortalte side mannen
at jeg også drev med praktisk skyting.
Han ble så irritert at noen kunne like slikt at han ikke klarte å fullføre 🙂
Da begynte jeg å bli lei av miljøet til UIT skytterne.
I klubben min var formannen interesert i de gamle våpnene og bruken av disse.
Og jeg som er mekanisk/teknisk interresert brukte ikke lang tid på å skjønne at dette var noe for meg.
Her var det en behagelig holdning blant skytterne , våpnene måtte man holde vedlike selv og det krevde en smule teknisk innsikt som passet meg perfekt.
Og det krever en god del forskning å få presisjon i de fleste svartkrutt våpen så skytingen er aldri kjedelig.
Da ble svartkrutt frøet sådd og siden har det gått i ett.

Nei, hyggelig må man for all del ikke ha det! Jeg har hørt en del lignende historier, men jeg tror uansett ikke at mange holder ut svartkruttskytingen uten en viss historisk interesse. Det må ligge noe bak for at en skytter skal bruke tusenvis av pusselapper i året. Og: det fungerer dårlig for dem som er late av natur. Til det er svartkruttskyting for mye jobb.

Hei

Sjekk ut Stagecoach (1966) med Ann Margret i hovedrollen.
Kan være filmen du leter etter,.
Ellers så har John Wayne spillt i «orginalen» med samme tittel i 1939

Takk, det er nok den, ja. Ser den heter «Siste vogn til Cheyenne» på norsk. Den må jeg få tak i – lurer på om den tåler gjensynet. Trodde det var cheyennene som var skurkene, men det i 1966-versjonen er det visst siouxene, ifølge imdb.com. I den originale «Stagecoach» var det jo apachene som var fienden. Den filmen har jeg faktisk hatt på pensum i medievitenskap – uten at det var noen bjeller som ringte nevneverdig høyt da.

Jeg husker ikke helt hva det var som først drev meg inn i svartkruttåka, men jeg tipper det var en kombinasjon av «Krutrøyk» og fadern’s Remington NMA- replika. Da jeg var smågutt syntes jeg den var kjempetøff, og jeg lånte den stadig for å øve på hurtigtrekk. (Den var selvfølgelig uladd, og dette var på tidlig åttitall, før det ble farlig for barn å ha det gøy.) Jeg ble faktisk rimelig kjapp etterhvert også, mener jeg å huske… (mimre, mimre…)
På banen var jeg med fra jeg var en neve stor, og hadde masse gøy med både svartkrutt og «sånt annet», men det var noe eget med det svarte. Moderne våpen smalt jo, og kastet i beste fall ut ei hylse, men Ramlingtonner’n!… Røyken, de dumpe drønnene, lukta, og ikke minst MUNNINGSFLAMMEN! Det var saker, det! Det burde kommet på blå resept…. Til slutt må det nevnes at jeg sjelden drar på stevne for å konkurrere mot noen andre enn meg sjæl, får jeg bare konsumert ei halv kanne kaffe, pratet litt og prestert noen samlinger som er sånn omtrent i svarten går jeg glad og fornøyd hjem- og gleder meg til pussinga!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.