Prosjekt bjørkebek

I sommer fikk jeg det for meg å lage en porsjon bjørkebek – mest bare for å ha prøvd det. Bjørkebek var steinalderens superlim, og ble brukt til å lime blant annet pilspisser og styrefjær helt fra eldre steinalder før det gikk av bruk rundt vikingtiden. Beket har en gummiaktig konsistens som blir tilnærmet flytende når holdes inntil en glødende kullbit eller åpen varme.

Første steg: bjørketjære

Første steg i bekproduksjonen er å lage bjørketjære. Bjørkeneveren inneholder en olje, og det er blant annet denne som gjør at never brenner så godt. Å lage bjørketjære er i teorien enkelt: neveren tørrkokes i en tett beholder som har et hull i bunn. Når beholderen blir varm drypper bjørketjæren ned i en egen beholder.

Jeg brukte en Danish Cookies-kakeboks med lokk som jeg fylte med knusktørr, gammel bjørkenever. En spiker ble brukt til å lage et hull i bunn av boksen. Det er viktig at lokket er tett for dersom det kommer inn luft vil neveren ta fyr.

Deretter gravde jeg ned en hermetikkboks som fungerte som oppsamler for tjæren og plasserte kakeboksen oppå med hullet sentrert over blikkboksen. For å sikre at boksen holdt seg på plass la jeg en stein oppå lokket og tettet godt igjen med sand rundt boksen.

Så var det bare å lage et bål over boksen, tenne på og vente til det brant ut. Etter en stund var det bare å rake opp glørne og ta opp boksen med en tang. En rask titt oppi boksen avslørte en fin liten skvett med tjære. Denne tjæren kan blant annet brukes til å impregnere tre og lær, eller til medisinsk bruk. I barndommen så jeg bjørketjære bli brukt på en hest med et åpent sår. Tjæren ble smurt på såret og skulle forhindre fluer fra å legge egg.

Koke inn tjæren til bek

For å lage bek må tjæren kokes inn. Jeg satte blikkboksen over glørne, men det viste det seg å være altfor varmt, og en liten avstikker for å redde en grinende unge var nok til at tjæren tok fyr og bare etterlot noen forkullede rester. Da var det bare til å rykke tilbake til start.

Jeg tok meg mye bedre tid med innkokingen neste gang og var sikkert i overkant forsiktig da jeg kokte inn tjæren til bek. Prosessen tok nærmere to timer. Jeg kunne sikkert har brukt mer varme, men det er litt vanskelig å kontrollere med åpen ild. Det tok fyr to–tre ganger mot slutten, men det ble raskt slukket ved å legge et tefat over blikkboksen. Mot slutten ble det ganske mye røyk og tjæren ble en boblende gugge, og det signaliserer at beket er ferdig. Da boksen ble tatt bort fra varmen stivnet beket raskt. Før det stivner helt kan det rulles til en ball eller klebes rundt en pinne som på bildet nedenfor.

Resultatet ble til slutt et par pene klumper bek. Det har en gummiaktig konsistens når det er nedkjølt og kleber ikke. En liten test på et kappet pilemne viser at steinalderens superlim fungerer fint i dag også, selv om det er litt mindre arbeidskrevende å kjøpe seg en tube epoxylim.