Frem til en dag i september i år var det 492 dager siden jeg avfyrte et skudd – i hvert fall med et kruttvåpen. Siste konkurranse jeg skjøt var nordisk mesterskap i København i juli 2015. Små barn, flytting, butikkdrift, vanlig jobb og travelt liv generelt har gjort at det har vært smått med tid til skyting. Motivasjonen har heller ikke vært helt til stede, sikkert mye på grunn av de ovennevnte grunnene.
Etter comebacket i september har jeg prøvd å komme meg på banen en dag i uken i det fine høstværet vi har hatt i år. For det meste har jeg skutt fra benk, der jeg har testet litt nye våpen. I helgen var det duket for årets høststevne i Det Bergenske Skydeselskab. Forholdene var perfekte, med overskyet oppholdsvær og ikke et drag i luften.
I klassen 18 lødig kammerlader prøvde jeg som seg hør og bør et nytt konsept for første gang: 90 grains Wano P (volum), spisskule fra siste fellesbestilling på svartkrutt.net, melkekartongkopp og grønt revolverfett over kula. Bortsett fra noen demonstrasjonsskudd hadde jeg ikke brukt min modell 1846/55/59 siden NM i Trondheim for seks år siden.
Ved en inkurie kikket jeg på sidemannens skive under hele skytingen, og trodde derfor at hans skive var min. Jeg var for øvrig godt fornøyd med skytingen min (hans). Rundt halvveis syntes jeg at skuddene mine lå litt høyt, så jeg bestemte meg for å sikte litt lavere. Da skytingen var over, og jeg oppdaget at jeg hadde kikket på feil skive, så jeg at mine skudd lå altfor lavt – dog i to greie samlinger. Dersom samlingene skilte lag etter at jeg forla siktepunktet skal jeg være godt fornøyd med samlingen i alle fall.
Jeg fortsatte med Mariette (replika perkusjonsrevolver), og 72 poeng tror jeg er det dårligste jeg har skutt på de 17 årene jeg har skutt denne klassen.
Bortsett fra en tønne torsdagen før stevnet, har jeg ikke tatt i revolveren de siste 530 dagene. Denne gangen gikk min gamle trofaste Uberti Remington New Army altfor høyt, men jeg tror ikke det er andre å skylde på enn meg selv. Jeg vinglet og skuddene gikk hit og dit. Slikt blir det ikke poeng av. Lite treningsgrunnlag til tross, dette var rett og slett dårlig skyting (men god trening).
I Colt – det vil si original perkusjonsrevolver – gikk det noe bedre. Den gikk stort sett dit den skulle, selv om revolveren lå litt urolig i hånda. 81 poeng får vel være godkjent. Til neste år får jeg håpe det blir mer styr på sakene.
Selv om jeg ikke har fått skutt så mye de siste årene, så har jeg fått gravd en del i arkiver og gammel litteratur mens jeg har vært borte. Mer om det senere.