Kategorier
Humor Musikk

Toner fra sjelens horn

[Denne artikkelen sto første gang på trykk i Atrium nr. 1 2003.]

Av Øyvind Flatnes

I gamle dager het det seg at å plystre var det samme som å spille på djevelens harpe. Plystring ble satt i bås med felespill, kortspill og inntak av alkohol. Atle Antonsen kombinerer både plystring og alkohol når han reiser landet rundt og holder plystrekonserter.

Fredag den 7. februar besøkte Antonsen Teglverket på Kvarteret. Aktive Studenters Forening stod som arrangør av det noe spesielle arrangementet.

– Faktisk visste jeg ikke at det var regnet som synd å plystre i gamle dager. Men nå har det seg sånn at ting som i utgangspunktet er forbudt har en tendens til å bli fryktelig populært når det blir tillatt, sier Antonsen, best kjent som komiker, musiker og partileder for Det Politiske Parti. Med seg på konsertene har han statsministerkandidat og partikollega Johan Golden.

– Jeg fungerer som konferansier og veileder under konserten. Siden plystring er såpass nytt, trenger publikum en innføring før showet starter.

Det er ikke alt som høver seg på en plystrekonsert, forteller Golden. Antonsen velger å la plystringen tale for seg, og sier derfor ikke et eneste ord under konsertene. Golden på sin side veileder publikum med fast hånd, først gjennom plystringens historie og under konserten holder han folket varmt mellom sangene.

Lite øving

Antonsen krever å bli trodd når han sier at han ikke øver i forkant av konsertene.

– Det er noe en bør ta med en vesentlig klype salt. Den mannen plystrer hele tiden! protesterer Golden.

Øving eller ikke, Antonsen vedgår at han har en leppemuskulatur som få andre kan vise til. Den viktigste grunnen til at han i dag fremstår som en av Norges beste plystrere, mener han kan ha sammenheng med at han er håndverkersønn. Håndverkere er jo kjent for å plystre til arbeidet, og har gjerne en velutviklet plystreevne som overføres fra far til sønn, ifølge Antonsen.

Den noe korpulente plystreren innrømmer at det er den kunstneriske biten som er det viktigste for ham, men at den økonomiske siden heller ikke er uviktig.

– Plystringen har gitt meg og familien et ekstra bein å stå på. Vi tjener betydelig med penger på dette. Faktisk tror jeg det hadde vært mulig å leve av å plystre, forteller han. En ting er både Antonsen og Golden skjønt enige om: det er ikke optimalt at plystrekonsertene blir holdt for et bråkete studentpublikum.

– Derfor er vi nå i samtaler med et filharmoniorkester, og vi kommer sannsynligvis til å opptre under Festspillene neste gang vi kommer til Bergen. Vi har også et prosjekt på gang med en kjent rap-gruppe som vi må innrømme at vi ikke husker navnet på. Vi må først ut å lære folk hva plystring er, deretter kan vi formidle plystringen slik det passer seg best.

Tysk føydalrock

Duoens andre musikkprosjekt, bandet DDR er foreløpig lagt på is, men ventes å gjenoppstå om kort tid. Plata «DDR – Über Alles» kom ut i 1998. Sangene var et utvalg av DDEs klassikere oversatt til tysk. Oppfølgeren «Norwegische Superknüller» ble sluppet i 2001. På denne tiden var DDE nede i en musikalsk bølgedal, og siden DDR er svorne medgangssupportere, kunne de ikke lenger dra nytte av trønderne. «Norwegische Superknüller» inneholdt et knippe gamle norske slagere oversatt til høytysk.

– Sannsynligvis blir det neste fra DDR en samleplate av de to foregående utgivelsene. Minus en sang. Gry Jannicke Jarlum stoppet alt salg av «Norwegische Superknüller» fordi hun ikke likte vår versjon av «Svake mennesker» – «Schwache Menschen». Det er ganske rart at en kvinne som har barn med marsboere skulle klare å stoppe oss, sukker Antonsen og Golden, som går under navnene Attila og Junghanz når de opptrer som DDR.

– Kommer «Norwegische Superknüller» noen gang i salg igjen?

– Nei, den platen kommer nok aldri ut igjen. Men det drives en utstrakt piratvirksomhet på nettet.

– Og det har dere ingenting imot?

– Nei, tatt i betraktning av at det er vi som står bak det meste av virksomheten så har vi vel ikke det. Plata var så godt som utsolgt også. Så når vi ble tvunget til å betale noen tusenlapper til Jannicke for å gi den ut igjen, så syntes vi ikke at vi hadde råd, forklarer Antonsen.

Golden forteller at det er stor forskjell på publikum som går på DDRs konserter og på plystrekonsertene.

– DDR har en stor tysk fanskare, det er vel den vesentligste forskjellen, forklarer han. Publikum på Teglverket var stort sett studenter.

Fride Høistad, til vanlig botanikkstudent ved UiB, hadde aldri vært på plystrekonsert før.

–Jeg har ingen spesielle forventninger, men faren min er veldig flink til å plystre. Han er mitt store plystreforbilde. Ellers synes jeg at det er utrolig at noen kan plystre i en hel time, sier hun imponert. Ifølge Antonsen er det to ting han kan ty til dersom han blir sliten og tørr i munnen: øl eller bananer – gjerne begge deler på en gang.

«Hør, hør!»

Golden åpnet konserten på Teglverket med en kort innføring i plystringens historie og hvordan publikum skal oppføre seg under en plystrekonsert.

Klapping og jubel skal helst unngås, men dersom en blir så begeistret at en ikke klarer å holde seg, er det lov å utbryte: «Hør, hør!» eller «Jaggu kan denne mannen plystre!»

Så entrer Antonsen scenen, vel vitende om at han har publikum i sin hule hånd. Selvsikkerhet er noe som kjennetegner plystrere. Publikum har allerede glemt Goldens formaninger om høvisk framferd, og tar imot sin helt med stormende applaus. Håndverkersønnen fra Lillehammer skyller først munnen med en slurk øl, før Golden smører et strøk Lypsyl på de stramme leppene hans. Og så braker det løs.

En skulle kanskje tro at det var et humorshow som ventet når en komiker av Antonsens kaliber setter i gang. Men jaggu kan denne mannen plystre! Åpningsnummeret er «Let Me Entertain You» av Robbie Williams. Antonsen står mutters alene på scenen mens sjelens horn – som Golden ynder å kalle plystringen – taler for seg. Det varer ikke lenge før de første «Hør, hør!» høres i salen. Spredte hurrarop går snart over i vill jubel. Antonsen vet hvordan han skal sjarmere sitt publikum, og patriotismen hos mang en bergenser vokste seg enda større da Antonsen framførte en medley av bergenske perler.

Etter en halv time gjør Thomas Sørlie på keyboard entré. Om mulig løfter dette konserten enda et hakk. Golden er påpasselig framme og tørker av Antonsens våte lepper, før Sørlie og Antonsen setter i gang med kveldens høydepunkt: en knallversjon av Deep Purples «Child in Time». Det er tydelig at Antonsen liker å plystre hardrock. Under Europes «The Final Countdown» oppfordrer sågar Golden til allplystring blant publikum, noe som sies å være sjeldent under plystrekonserter.

Mangfoldet i repertoaret er stort, og varierer fra tysk pornofilmmusikk til Twisted Sister. Fra publikum fikk Shaun Curtis komme opp på scenen for å plystre en selvvalgt låt. Curtis plystret Samantha Fox’ «Touch Me (I Wanna Feel Your Body)», og minnene fra 80-tallet strømmet på. Om Curtis ikke kunne måle seg med Atle Antonsen, var det likevel en flott prestasjon – selv om fremførelsen, som Golden påpekte, var jævlig lang. Etter vel en time ble konserten avsluttet med et ekstranummer.

Selv om Det Politiske Parti ikke stiller med lister ved årets kommunevalg (DPP deltar ikke ved småvalg), kunne ikke Antonsen unngå å komme med et politisk budskap; John Lennons «Imagine» ble plystret med et ønske om fred i verden.

Det kan legges til at DDRs musikk nå er tilgjengelig på Spotify. Fantastisk!

Kategorier
Musikk

Maiden Bergen, vol. II

Iron Maiden på Koengen i Bergen 11. august 2010.
Iron Maiden på Koengen i Bergen 11. august 2010.

11. august 2010 var Iron Maiden på besøk i Bergen for andre gang. Første gang vi fikk høre Bruce Dickinson brøle «Scream for me, Bergen!» var i 2006. Da ble hele den nye plata «A Matter of life and Death» spilt fra A til Å. Denne gangen var låtmaterialet i hovedsak hentet fra 2000-tallet, krydret med en og annen klassiker fra 80-årene ­– samt selvfølgelig «Fear of the Dark» fra 1992. Etter min mening holder det nye materialet absolutt mål, og jeg savnet ikke noen av de eldre sangene – kanskje bortsett fra «The Trooper». En sang jeg savnet fra 2000-tallet var «Paschendale». Den kunne gjerne vært byttet med «Wildest Dreams».

Det startet kanskje enda mer eksplosivt i 2006, men etter et par sanger virket det som Bruce Dickinson ble varmere i trøya. Mine favoritter denne kvelden var «Dance of Death», «Brave New World» og «The Reincarnation of Benjamin Breeg».

Fear of the Dark
Fear of the Dark

Heaven & Hell med frontfigur Ronnie James Dio skulle egentlig varmet opp for Maiden denne kvelden, men som kjent døde Dio for et par måneder siden. «Blood Brothers» ble dedikert Dio (se klippet under.) Dickinson la ikke skjul på at han likte omgivelsene på Koengen («A fucking Viking castle – isn’t that cool!»). Omgivelsene i Bergen hadde passet Dio perfekt.

Været var også perfekt, men litt over halvveis i konserten, under «No More Lies» begynte en voldsom regnbyge som la Koengen i bløt. Og med regnet kom stemningen. Vannet bløtgjorde tydeligvis publikum, og 20 000 søkkvåte bergensere slapp hemningene løs mot slutten. Når det er sagt, så slutter jeg aldri å forundre meg over de som betaler 840,– kroner for billetten for så og stå med ryggen til scenen og jabbe ustanselig. De om det.

Alt i alt var det en kanonkonsert, og nå ser jeg fram til Maidens neste studioplate «The Final Frontier» som kommer i neste uke.

Settliste:

  1. The Wicker Man
  2. Ghost Of The Navigator
  3. Wrathchild
  4. El Dorado
  5. Dance Of Death
  6. The Reincarnation Of Benjamin Breeg
  7. These Colours Don’t Run
  8. Blood Brothers
  9. Wildest Dreams
  10. No More Lies
  11. Brave New World
  12. Fear Of The Dark
  13. Iron Maiden
  14. The Number of the Beast
  15. Hallowed Be Thy Name
  16. Running Free

Anmeldelser av konserten

  • Dagbladet (terningkast 6)
  • BT (terningkast 5)
  • BA (terningkast 5)
  • VG (terningkast 4)

Filmsnutter

Kategorier
Musikk

Ronnie James Dio er død

Ronnie James Dio – den lille mannen med den store stemmen – døde 16. mai, 67 år gammel. Dio var kjent som en av metal-sjangerens beste vokalister, og hadde bakgrunn fra blant annet Elf, Rainbow og Black Sabbath før han dannet bandet Dio i 1982. De senere årene har han også vært frontfigur i Heaven & Hell som besto av Black Sabbaths originalbesetning fra 1980 til 1982. noisecreep.com har en fin oppsummering av Dios karriere.

Mitt første møte med Dio var gjennom plata (eller, kassetten i mitt tilfelle) Holy Diver på slutten av 1980-tallet – en musikkoplevelse som for ettertiden var med på å prege min musikksmak. Denne plata er kanskje er noe av det beste han har gjort, ved siden av Black Sabbath-plata Heaven and Hell.

Etter planen skulle jeg sett ham live for første gang i Bergen i desember 2009, men konserten i Grieghallen ble avlyst da Dio fikk diagnosen magekreft. Tidlig i 2010 ble det annonsert at Heaven & Hell skulle varme opp for Iron Maiden i Bergen 11. august, noe som kunne blitt tidenes konsertopplevelse. Jeg gledet meg som en unge.

I tillegg til sin allsidige og kraftige stemme var han også kjent for tekstene sine, som inneholdt elementer av middelalder og fantasy, med trolldom, drager, regnbuer, himmel, helvete og kampen mellom godt og ondt som sentrale temaer.

Du finner også det meste av Dios musikk på Spotify: http://open.spotify.com/artist/4CYeVo5iZbtYGBN4Isc3n6

Requiescat in pace

Kategorier
Musikk

Skambankt!

I går var jeg på ekstrakonserten til Klepp-bandet Skambankt på Garage. Jeg må innrømme at kjennskapen min til bandet begrenset seg til sporadiske radiospillinger av «Slokk meg – for eg brenner» i sommer, men arbeidsdagen på konsertdagen ble brukt til å høre gjennom de fire platene deres. Det skal sies at med norsk punkrock på øret så øker effektiviteten! Musikken ligger forresten på Spotify.

Skambankt viste seg å være et drivende godt liveband, med godt tak på både publikumet og musikken. Egentlig så synes jeg Skambankt er et bedre liveband enn studioband. Jeg koste meg fra åpningen med «Vår bør» til det siste ekstranummeret «KKK». Det eneste som irriterer litt er bokmålspåvirket ordstilling i tekstene som fremføres på rogalandsdialekt (f.eks. «og når du vender meg din rygg», i stedet for «når du vender meg ryggen din»). Dette er forresten ikke bare et Skambankt-fenomen – tendensen finnes hos de mange band som sverger til vestlandsdialekt. Å være rimsmed på vestlandsdialekt er en kunst siden setningene ofte avsluttes av et pronomen.

Favoritter: «Vår bør», «O dessverre», «Tyster», «Malin», «Dynasti», «Skambankt!» og «Stormkast #1». Når jeg tenker meg om så er det ikke mange sanger som ikke er favoritter. «Vår bør» er forresten etter min mening en steike tøff konsertåpner. Se videoen under.

Dette er et band jeg gjerne ser igjen – godt å bli skambankt!

Kategorier
Musikk

Shoot to thrill!

I går spilte AC/DC for andre gang i Oslo i år. I april i år var jeg og så dem i Dublin. Det var første gang jeg så dem, og det var jammen meg på tide! Etter å ha brukt tusenvis av kroner på å først kjøpe alle kassettene, for så å kjøpe alle CD-ene da jeg konverterte til CD-spiller, så er jeg vel det en kan kalle en god kunde av bandet.

AC/DC går liksom aldri av moten. Det har holdt på med det samme i 36 år. De samme riffene, de samme småhumoristiske tekstene og de samme elementene er med: Angus Young i skoleuniform, gitarsolo og strippeshow. Hva mer trenger en?

Her er Whole Lotta Rosie fra Dublin 18. april 2009:

Et par bilder:

AC/DC Dublin

Going down

19

Kategorier
Musikk

Myrland Swingers

Av og til dukker det opp gull fra søpla. For et par uker siden gikk ryktene på kontoret om et hittil ukjent amatøropptak av en kollega, la oss kalle ham O. J. Whalestrait, som visstnok skulle inneholde vokale prestasjoner utenom det vanlige. Ryktene viste seg å stemme, for takket være gode kolleger som også hadde sett potensialet fikk jeg raskt tak i både en mp3-fil og en musikkvideo. Siden jeg sitter med tilgang på et organ som kan bidra til å gjøre ukjente band rike og berømte, så vil jeg nå få presentere countryboybandet Myrland Swingers med Country Roads (noe for dere SWS-ere kan jeg tenke meg!)

Jeg betaler godt for et pent bevart eksemplar av CD-en til Myrland Swingers, Western Muralmenning. Den er visstnok bare gitt ut i 50 eksemplarer og er svært sjelden.

Opplysninger om Myrland Swingers, turnedatoer, ukjente plateutgivelser, bootlegs eller generelt sladder tas i mot med takk.

Enjoy!

Kategorier
Musikk

Maiden Bergen

23. november 2006 hadde Bergen besøk av Iron Maiden, og jeg var selvfølgelig på plass. Steve Harris, Bruce Dickinson & co var i storform. Den nye plata «A Matter of Life and Death» ble spilt fra første til siste sang i kronologisk rekkefølge. Nevn gjerne det bandet som har holdt på i 30 år som er frekke og dyktige nok til å spille hver eneste sang fra den siste plata! Genialt. På slutten var det selvfølgelig gjort plass til et par gamle låter.

«A Matter of Life and Death» har blitt beskrevet som en noe mørk og dyster konseptplate, som handler om krig, religion og den elendigheten som kombinasjonen av disse ofte bringer med seg. Jeg må innrømme at det gikk litt kaldt nedover ryggen på meg da Steve Harris begynte den taktfaste bassgangen som åpner «The Longest Day». På denne sangen, som handler om D-dagen 6. juni 1944, kom det opp en gigantisk slide med en avisforside fra juni 1944, med overskriften «We hold the beachhead». For meg var dette et høydepunkt. Maiden er dyktige stemingsskapere. Scenen var formet som en skyttergrav, og fra sceneriggen hang det fallskjermjegere som aldri hadde nådd bakken.

En liten skuffelse var det at de ikke spilte «The Trooper» med følgende tekstlinje: «You’ll fire you musket but Ill run you through» (om Krim-krigen). Det får være nok svartkruttinnhold i denne omgangen. :)

Her er en liten videosnutt fra Maiden i Vestlandshallen. Først litt fra «These Colours Don’t Run» og deretter «Different World» som åpnet konserten.