Leker er ikke det de en gang var. Det meste av dagens leketøy er billig og masseprodusert plastræl som går i stykker etter kort tids bruk. Siden eldstemann er interessert i alt som har med smelting av bly og kulestøping å gjøre, så tenkte jeg at det kunne vært interessant å prøve å støpe tinnsoldater. Undersøkelser viste at et firma i Irland som kaller seg Prince August har et vidt sortiment av silikontøpeformer. Jeg bestilte et startsett fra Trønderfrim som inneholdt en støpeform for to 1700-talls infanterisoldater, øse, støpemetall, rørepinne, talkum, akrylmaling og pensel. I tillegg kjøpte jeg støpeform for en feltkanon.
Støpingen er nokså enkel: Støpeøsen legges på en kokeplate med metallet oppi. Metallet er varmt nok når den medfølgende rørepinnen avgir lett røyk. Silikonformene påføres litt talkumpulver før de slås mot hverandre for å fjerne overflødig talkum. De to halvdelene blir holdt på plass av to medfølgende klemmer. En treplate på hver side støtter opp de myke silikonformene. Det flytende metallet helles raskt ned i formen.
Støpeformer for knelende og stående tinnsoldater (øverst) og kanon.Støpemetallet smeltes på en kokeplate med øsen som følger med.Smeltet metall helles i formen, som er støttet opp av to treplater på hver side. Den holdes på plass av to klemmer.Soldatene før de fjernes fra silikonformene. Overskytende metall klippes av med en tang.Ferdige soldater og kanon.
Det medfølgende metallet rakk knapt til et par
soldater, men å kjøpe ferdig legert metall er dyrt. Tinnsoldater er forresten
litt misvisende, det fant jeg ut senere, for den medfølgende legeringen besto
av 54 % bly, 11 % tinn og 35 % vismut. Hva de resterende 2 prosentene skal være
er usikkert, men denne legeringen skal visstnok gi det beste støperesultatet. Leker
av bly er kanskje ikke det sunneste, men med en god håndvask etter leken bør
det ikke være noe problem.
Produksjon av støpemetall. Den blanke og runde staven er tinn, klumpen med fargesjatteringer er vismut og resten er bly.
Legeringen smelter ved 138°. Ifølge Prince August er en alternativ og billigere legering 65 % bly, 2 % antimon og 33 % tinn som smelter ved 210°. Det finnes også en blyfri legering bestående av 94,5 % tinn, 3 % sink og 2,5% antimon som smelter ved 230°, men den skal visstnok være vanskelig å støpe med. Jeg valgte derfor å lage varianten med vismut. Bly og tinn hadde jeg fra før, og 400 gram vismut bestilte jeg på eBay fra Kina til 134,– kroner.
De første soldatene ble overraskende bra. Det tar
litt tid å støpe, for metallet bruker noen minutter på å kjøle seg ned mellom
hver omgang. Kanonen var som forventet litt mer utfordrende, for det var
vanskelig å få eikene i hjulene perfekte. Slike problemer kan visstnok løses
ved å snitte små luftekanaler med en skalpell der utfyllingen er problematisk.
Tinnsoldatprosjektet må kalles en suksess. Selv om
barna på 7 og 4,5 år er for små til å støpe selv, så kunne de sitte i flere
timer og male soldatene og kanonene. De laget landskap av pappesker kledt med
filt der soldatene ble satt opp i slagorden. Holdbarheten er selvsagt så som
så, men hvis soldatene går i stykker kan de alltids resirkuleres.
Maling av de ferdige produktene.Lillesøster fikk også være med.Ferdig malt.Fienden kommer sjøveien og angriper fra stranden. En kvestet artillerist ligger i en blodpøl mens infanteriet gjør opp seg imellom.
Treåringen har brukt buen jeg la ut i dette innlegget frem til nå, men nå begynner den å bli litt liten.
Småskytter
Pappaperm gir tid til litt spikking, og dette har så langt i år resultert i to minibuer i ask. En flatbue og mitt første forsøk på en med D-formet tverrsnitt.
Jeg spikket først flatbuen som endte opp på 92 cm fra tupp til til tupp med 13 tommers trekklengde. Den ble imidlertid i overkant stor og får vente noen år.
Flatbue i steinalderstil.
Neste prosjekt ble derfor å lage en mindre og det endte opp i den spinkle D-saken som er 52 cm fra tupp til tupp. Her sammenlignet med flatbuen.
Minibuene er klare til bruk.
Ryggsiden.
Test av D-buen. Det ble ganske effektiv og treåringens første test traff gjerdestolpen til naboen. Det ser ut som at skytebanen må forlenges.
D-buen falt mest i smak.
Bueskyting er avslappende. Her er undertegnede i aksjon i fjor sommer med en langbue i barlind.
I år som i fjor slengte jeg meg med på Stoltzekleiven opp – verdens bratteste motbakkeløp. Årets mål var å slå fjorårets tid på 13:53, og kanskje nærme meg den personlige rekorden på 12:43 fra 2010. Selv om jeg kvittet meg med en del overflødige kilo i forbindelse med Stoltzen 2014, så bar det dessverre rett tilbake til sofaen etter løpet og der ble jeg værende til våren 2015. Det resulterte i at de fem-seks kiloene på mirakuløst vis var tilbake våren 2015.
En tur i Stoltzen i slutten av mars viste at formen var elendig. Jeg klokket inn på tiden 17:17. Her var det en del å ta tak i! Som småbarnsfar blir det stadig mindre tid til trening, og da gjelder det å trene effektivt når en først har sjansen.
Jeg begynte opptreningen i begynnelsen av mai, og som i fjor brukte jeg Ulriken som treningsløype. Jeg la også inn en god del vonde intervalløkter oppover mot Ulriken: 25 repetisjoner med 30 sekunder bånn spiker med 15 sekunders pause i mellom. Vondt, men veldig effektivt både for kondisjon og forbrenning.
Like før målgang.
Det er inspirerende å se hvordan tidene krymper. Fra mai til september klarte jeg å krympe tiden opp Ulriken med 9:33 minutter. Det ble lite tid til å trene i Stoltzen, men de seks gangene jeg var der fra mars til september krøp tiden ned fra 17:17 til 13:39 en drøy uke før løpet. Det vil si en nedgang på 3 minutter og 38 sekunder. Vekta viste en nedgang på 6–7 kg. Det er ikke rart det går raskere når en har så mye mindre å dra på.
Selve løpsdagen bød på øsende regn, og med glatte sko var det ikke optimale forhold. Jeg klarte likevel å karre meg opp på 13 minutter og 13 sekunder, noe som er min nest raskeste tid i Stoltzen noen gang. 40 sekunder bedre enn i fjor, men 30 sekunder bak personlig rekord. Jeg er likevel godt fornøyd. Vekta er der den skal være. Nå gjelder det bare å holde den ved like.
Redskaper og pilspisser av skifer var vanlig i yngre steinalder, fra ca. 3700 år før vår tidsregning. Skifer som materiale gikk av moten etter ca. 2000 år. Det er funnet mange skiferspisser både til spyd og piler i Norge, og mange er svært vakkert slipt.
Siden det ligger en del skifer og slenger utenfor huset, tenkte jeg at det var på tide å prøve å lage en selv. Jeg tok utgangspunkt i spiss nr. 86 som er avbildet i Oluf Ryghs Norske oldsager (se bilde under).
Jeg bestemte meg for å følge prinsippet i den første videoen, og kakket skiferplaten mellom to steiner. Dessverre klarte jeg å slå litt for mye av spissen, så jeg måtte skalere ned malen noe.
Etter kakkingen begynte jeg å skure skiferplata mot andre harde steiner. Skuresteinen ble skylt med vann med jevne mellomrom – det holder støvet under kontroll. Jeg prøvde litt forskjellige typer stein, men fant ikke noe som var veldig effektivt.
Etter litt mer gnikking og gnuring begynte spissen å ta form. Tangen ble skåret ut av et skarpt stykke skifer, og det gikk overraskende greit. Først nå fant jeg en stein som så ut til å gode slipeegenskaper. Jeg har ikke snøring på geologi, så akkurat hva jeg bruker vet jeg ikke.
Litt progresjonsbilder:
Selv om den ferdige spissen ikke ser like skarp og fin ut i kantene som den jeg tok utgangspunkt i, så er den sylskarp og ville nok fungert fint på en jaktpil. Det hadde nok vært en fordel om emnet var en liten tanke tykkere. For en utrenet er det nokså tidkrevende å lage en slik spiss, men jeg regner med – og håper for steinaldermenneskenes skyld – at de hadde et annet forhold til tid den gangen. Jeg prøvde som sagt flere forskjellige slipesteiner, og en får anta at det fantes en del kunnskap den gangen om hva som fungerte og ikke. For min del «jukset» jeg litt på slutten med en gammel brynestein, og den var effektiv. I steinalderen hadde de nok også klart for seg hvilken type skifer som egnet seg best – jeg fant som sagt bare en skiferbit i hagen.
Nå gjenstår det bare å få laget en pil til spissen. Det skal bare en bomskudd som treffer stein til før spissen blir ødelagt, så spissen blir nok ikke særlig hyppig brukt.
Årets andre buebygg er ferdig. Denne gangen var det en byttehandel med en 13-åring; hans lekebrannstasjon med stigebil, utrykningskjøretøy, helikopter og hjelm til meg (eller rettere sagt min sønn) mot at jeg lagde bue til ham. En grei deal.
Bue og piler.
Buebygget startet med at jeg saget ned en ask i begynnelsen av juli som var ca. 5–6 cm i diameter. Stammen ble stående og tørke i et par uker før jeg barket og grovhogde den. Den tørket innendørs i et par uker til før jeg begynte å spikke buen. Jeg var overrasket over at det holdt med såpass kort tørketid, men det gjorde det altså. Med sommeren vi har hatt i år er det jo ufattelig at noe som helst har tørket.
Utgangspunktet og grovformet buestav.
Meningen var at dette skulle bli en steinalderbue fritt etter Holmegårdsbuen. Den ferdige buen ble to cm lenger enn originalen, og måler 156 cm fra tupp til tupp. Anbefalt maksimal trekklengde ble derfor rundt 25″. Dette vil jeg tro er nokså greit for en 13-åring – selv trekker jeg 26″ når jeg trekker til munnviken.
Verktøy
Siden jeg ikke har tilgang til høvelbenk eller skrustikke ble buen formet ved hjelp av tre redskaper: en liten vedøks, en Allround 746 Mora-kniv og en sikling. Dersom jeg hadde hatt noe å sette emnet fast i ville jeg brukt drakniv og skavhøvel under grovformingen. En sikling er genial i all sin enkelhet. Det er firkantet plate i herdet stål med slipte kanter som brukes som til å skrape bort overflødig treverk. Slipt på riktig måte skaver den av fine spon. Verktøyet er perfekt til buebygging, der det i sluttfasen er viktig å ikke fjerne for mye treverk på en gang.
Grovhugging ved hjelp av øks.
Tillerering
Det er viktig at begge buelemmene bøyer likt. Et viktig verktøy i så måte er en tillerstokk. Dette er en stokk som buen spennes opp i med jevne mellomrom for å sjekke om den bøyer riktig. Min er en meget enkel klamphoggervariant som ble til i løpet av 10 minutter.
Et tips for å sjekke tilleren er å bruke Microsoft Paint: Ta et bilde av buen på tillerstokken, lim det inn i Paint og bruk ellipseverktøyet, eller «Oval» som det heter i Paint, som et hjelpemiddel for å se om lemmene bøyer riktig.
Det er viktig at begge buens lemmer bøyer likt. Ikke helt i mål enda, ser vi.
Det ble knapt med tid på slutten, så tilleren ble ikke så fin som jeg kanskje hadde ønsket. Buen fungerer derimot fint og trekkvekten endte på 30 pund (13,6 kg) ved 25 tommers trekk. Til sammenligning regner man med at jaktbuene i steinalderen hadde trekkvekter på rundt 50–60 pund (23–27 kg), mens de kraftige krigsbuene fra middelalderen kunne være opp mot 180 pund (82 kg).
Finish
Den ferdige buen ble pusset lett med smergelpapir, først med korning 240 og deretter 400 (det var det jeg hadde liggende). Mellom hver puss tørket jeg over buen med et fuktig tørkepapir. Dette gjør at fibrene reiser seg og kan fjernes i neste runde. Siden jeg brukte siklingen hyppig på slutten så var det egentlig ikke behov for veldig mye pussing.
Som finish brukte jeg først litt matolje, deretter en blanding av bivoks og matolje og til slutt ble buen polert med ren bivoks.
Buen ble levert med fem enkle piler, samt en pyntepil i steinalderstil. Sistnevnte hadde pilspiss av flint (egentlig agat) som ble limt med bjørkebeket som ble beskrevet i forrige bloggpost og surret med dyresener.
Ferdig bue. Motbøy i ene lemmet og medbøy i andre gjør at den ser litt amatørmessig ut, men den er jo laget av en amatør også.
Ryggsiden.
Buksiden.
Enhver idiot kan lage en god bue, men å lage en god pil krever sin mann.
Styrefjærene ble limt med bjørkebek og surret med hjortesener og tråd.
Flintspissen ble limt med bjørkebek og surret med leggsene fra hjort.
Poden er snart to og et halvt år, det vil med andre ord si at tiden er moden for hans første pil og bue. Jeg har liggende en god del bueemner av grønnask, og blant disse fant jeg et vrak som bare var brukbar til et par svært korte buer. Med andre ord perfekt til en liten barnebue.
Det er enkelt å lage en simpel bue av en frisk grein eller ungt tre, men etter en stund tørker de og knekker. Steinalderens og middelalderens buer ble som regel skåret ut fra gode og tørre stokker av alm, ask eller barlind. Jeg bestemte meg for å lage buen etter mønster fra en flatbuetype som ble brukt i Skandinavia for ca. 9000 år siden. Denne buetypen har fått navn etter Holmegaard i Danmark, der en rekke godt bevarte buer av denne typen har blitt funnet i myrene. Jeg har tidligere laget et par av denne buetypen i full størrelse, samt noen mindre barnebuer.
Holmegaardsbuene har flate lemmer med et opphøyet grep på midten, og relativt enkel å lage. Barksiden av emnet utgjør forsiden, eller ryggen, på buen. Veden fjernes fra buens mage, eller den siden som er nærmest skytteren. Barken fjernes fra emnet, men det er viktig å ikke lage riper eller hakk i laget som er under barken. Da vil buen med stor sannsynlighet på ett eller annet tidspunkt knekke.
Motthull
Emnet jeg valgte hadde et lite motthull ut mot siden, altså et lite rundt hull som er forårsaket av en trespisende borebille. Hullet var derimot så langt ut mot siden at det kunne skjæres bort.
Emnet ble kappet i tre stykker og jeg valgte ut det minste emnet til dette lille prosjektet. Selve emnet var ikke mer enn 44 cm langt. Det ble først grovtilpasset med øks. For å finne senterlinjen festet jeg en tegnestift i hver ende av emnet og strakk en tråd mellom dem. Deretter ble senterlinjen tegnet opp med blyant. Jeg fortsatte grovtilpasningen med øks, og tegnet deretter opp bueformen på frihånd.
Så var det bare å ta kniven fatt og spikke til begge buelemmene var tynne nok til å kunne bøyes bakover. Begge lemmene skal bøye seg med tilnærmet likt, så du må spikke forsiktig og passe på at du ikke fjerner for mye. Under følger litt mobilbilder som viser prosessen fra emne til bue.
Emnet er kappet i tre.
Emnet før øksingen begynner.
Emnet grovtilpasses med øks.
Buen begynner å ta form.
Under spikkingen viste det seg at borebillehullet bare var inngangen, og etter hvert åpenbarte det seg en del ganger ut mot tuppen på det ene lemmet. Det viste seg likevel å gå greit.
Buestreng ble tvinnet av vokset lintråd. Det vil si, her måtte me juksa litt, for den hadde jeg liggende fra en voksenbue.
Piler ble laget av en tynn blomsterpinne, og tre styrefjærer gir den stabilitet og rotasjon i flukten. Spissen er butt, og den må nok polstres med filt eller lignende for å unngå skader.
Toåringen tok imot buen med stor entusiasme, skjøt et par piler god hjulpet av sin far. Etter et par minutter ble han lei og gikk tilbake til bilene sine.
Klar til start etter 45 dagers trening. Smilet forsvinner kjapt.
I et ubetenksomt øyeblikk tidlig i vår meldte jeg meg på Stoltzekleiven opp – det bergenske motbakkeløpet som går for å være verdens bratteste. De 910 lengdemetrene fra Fjellveien til Sandvikspilen høres i utgangspunktet overkommelige ut, men med en stigning på 313,5 meter (34,5 %) er traseen beinhard. Og enda hardere blir det når en som meg har tilbrakt de siste fire årene i sofaen – for å sette det litt på spissen.
Siden jeg kom i mål i Stoltzen opp i 2010 på 12 minutter og 43 sekunder har det blitt lite fysisk fostring. Planen var å starte oppkjøringen i mai, men NM og nordisk i svartkruttskyting stjal det meste av fritiden på vårparten og sommeren. Først etter sommerferien i slutten av august begynte jeg å lete fram treningstøyet. Det første jeg la merke til var at tøyet var mistenkelig trangt sammenlignet med hva det var i 2010. En tur på badevekta avslørte hvorfor. Notater fra 2010 avslørte at jeg på den tiden veide rundt 77–78 kg. Kunne det være en skrivefeil? Nå vippet vekten nemlig mellom 84 og 85 kg. Slik jeg så det hadde jeg to valg: å legge på meg fem kilo og stille i 90-kilosklassen eller ta av minst fem kilo for å lette byrden.
Valget falt på det siste alternativet. Første tiltak var å prompte innføre et strengt kostholdsregime der fett og søtsaker ble redusert til et minimum (men litt må en unne seg i helgene). Så var det fysisk fostring. I 2012 fjernet jeg det meste av menisk i venstre kne, og det utelukker fotballtrening og løping i nedoverbakke. Jogging på flatmark er så kjedelig og tidkrevende at det ikke en gang ble vurdert. Det er heller ikke optimalt for skranglete knær. Den mest tidsøkonomiske treningsformen for meg er rett og slett å trene der det er bratt. I stedet for å jogge på flaten i to timer tar jeg heller en halvtimes hardtrening i bratt terreng. Da stiger pulsen raskt, og som en positiv bieffekt øker forbrenningen og kondisjonen blir merkbart bedre etter kort tid. Sammenlignet med jogging er det desto mer smertefullt, men det er bedre med en halvtimes smerte enn to timers kjedsomhet.
På grunn av nærheten til hjemmet ga jeg meg i kast med Ulriken før jeg prøvde meg i Stoltzen. For motivasjonens del tok jeg tiden fra start ved Brann stadion og inkluderte to mellomtider for å se hvordan tidene utviklet seg.
På vei opp det bratteste partiet som kalles «Melkesyren». Her er begynner virkelig lår, legger og hode å stivne.
Treningen begynte nokså nøyaktig 45 dager før løpet og etter en måned og ti treningsturer var tiden redusert med 5 minutter og 33 sekunder. Kiloene rant også av. I Stoltzen gikk det tråere. Jeg hadde første tur litt under en måned før løpet, og klokket inn på 17 minutter og 2 sekunder. Og det gjorde vondt! Selv om en gjeng sherpaer fra Nepal hadde forbedret traseen siden sist, er jeg nokså sikker på at de i samme slengen laget fjellet brattere. Et par uker og to doble turer senere (altså en opp, gå ned og opp igjen) var tiden redusert til rundt 15 minutter.
To uker før løpet ble jeg syk og fikk ikke trent på over en uke. Jeg fikk skvist inn en intervalløkt i Christie-parken og en siste tur opp Stoltzen mandagen fem dager før løpet. Tiden var nå nede i 14:24. Etter generalprøven vendte jeg tilbake til sofaen for å samle overskudd til løpsdagen. Jeg satte meg som mål å komme inn på 13-tallet.
Til sammen ble det bare ca. 9,5 timer effektiv trening før løpet (ikke inkluert spaserturer ned fra Ulriken o.l.) fordelt på 18 økter: ti opp Ulriken, seks i Stoltzen og to intervalløkter. På løpsdagen viste vekten nøyaktig 79 kilo. Med andre ord fremdeles litt tung i forhold til 2010-versjonen.
Den 27. september kl. 17:40:10 ble jeg sendt oppover. I 2010 passerte jeg første mellomtid på 1:48, mens jeg hadde ligget på rundt 2 minutter på trening. Jeg følte meg slapp og sløv i kroppen på løpsdagen, og til første mellomtid viste klokka allerede 2:17. Selv hadde jeg glemt å starte stoppeklokka mi ved start, så jeg var lykkelig uvitende om den svake starten – og det var kanskje like greit. Etter hvert kom jeg bedre inn i rytmen og økte frekvensen litt. Halvveis ble passsert på tiden 6:28, og i det bratteste partiet begynte hjernen å snakke enda bedre med kroppen. Etter en liten sluttspurt klarte jeg å nå målet med seks sekunders margin og klokket inn på 13:53. Seks sekunder jeg kan bruke på akkurat det jeg vil og som bare er mine! Ingen stor tid, men det holdt nesten til øvre tredjedel av resultatlisten i min klasse og med det svake treningsgrunnlaget er jeg godt fornøyd. Nå gjelder det bare å holde formen ved like gjennom vinteren – noe som erfaringsmessig ikke alltid er like lett.
Jeg har mange ganger fått spørsmål om hvorfor jeg driver med svartkruttskyting, og ikke noe mer normalt som for eksempel vanlig baneskyting. Ja, hvorfor gjør jeg egentlig det? Svaret blir ofte noe sånn som: «en interesse for historie og skyting», og det stemmer nok, men det er kortversjonen. Her følger forklaringen på hvorfor jeg har blitt som jeg er, hvorfor dagens svartkruttskyttere har en høy snittalder og om det er håp for rekrutteringen.
Det synes å være tre kategorier svartkruttskyttere:
de som er inspirert av historie og populærkultur som filmer, bøker og blader
de med foreldre som selv var, eller er, aktive
de som blir rekruttert av samboere/kjærester/ektefeller
Undertegnede til hest i barndommen, med farfars amerikahatt på hodet.
Jeg tilhører den første kategorien. Fra jeg var liten har historie, jakt og skyting interessert meg. Noe av påvirkingen kom nok fra en farfar som var cowboy på prærien i Canada i 1930-årene. Den første boka jeg leste var bok nr. 1 i Davy Crockett-serien. På de første sidene ble det beskrevet at unge Davy hadde fått seg en ny rifle, og at det var noe galt med låsen. Dette fikk meg til å fundere på hvordan et munnladningsvåpen med flintlås fungerte – og etter det var det sannsynligvis gjort. Jeg sugde til meg informasjon, og maste meg etter hvert til å kjøpe et gammelt perkusjonsgevær fra daværende Aaserud import. Jeg kan ikke ha vært mer enn ti år gammel, og vraket kostet litt over 1000 kroner. Et ran, selvsagt, men det var med denne muskedunderen jeg skjøt mine første skudd med svartkrutt noen år senere.
Populærkulturens påvirkning
I årene før ildvåpnene tok overhånd lekte jeg indianer, skjøt med pil og bue, leste Sølvpilen, indianerbøker, historiebøker som Syvaarskrigen for 17de mai 1807–1814 eller Den amerikanske borgerkrigen, hørte på AC/DC eller spilte fotball (de to siste for å understreke at jeg var litt normal også).
Det var stor stas når det var westernfilm på NRK, enten som mandagsfilm eller lørdagsfilm. Blant filmene jeg husker best er Jeremiah Johnson (1972), borgerkrigsfilmen Shenandoah (1965) og Silverado (1985). TV-seriene Nord og sør (1985, Lonesome Dove (1989) og Utvandrarna (1971) gjorde også inntrykk, og førstnevnte var opphavet til manges interesse for den amerikanske borgerkrigen – meg inkludert. Er det forresten noen som vet hva originaltittelen er på filmen som NRK kalte noe sånn som «Siste vogna mot cheyennene»? Dessverre finnes det få norske inspirasjonskilder. Det eneste må være Nattseilere, der Helge Jordal blant annet skjøt vilt rundt seg med en Kongsberg Remington i en episode.
Det er altså et helt miljø av sånne som meg, både i Norge og internasjonalt. Populærkulturen en blir utsatt for i barne- og ungdomstiden – for eksempel filmer, bøker og blader – er med på å definere hva en blir senere i livet. En kan ikke unngå å legge merke til at mange av svartkruttskytterne som er aktive i dag begynner å dra på årene. Den moderne svartkruttsporten oppsto i 1960-årenes USA, og interessen ble blant annet vekket av 100-årsjubileet for den amerikanske borgerkrigen (1861–1863) og 200-årsjubileet for den amerikanske revolusjonen (1775–1783). Reenactment-avdelinger ble stiftet til ulike jubileumstilstelninger, og veien var ikke lang konkurranseskyting med skarpe skudd. Norsk svartkruttunion ble stiftet i 1983, etter påvirkning fra likesinnede i andre land. Hva var det som påvirket de moderne svartkruttpionerene som vokste opp i 1940- og -50-årene?
Westernkulturens storhetstid
Westernfilmen- og litteraturen hadde sin siste storhetstid fra slutten av 50-årene fram til et stykke inn i 70-årene. Hele familien benket seg foran TV-en da NRK sendte Bonanza og Krutrøyk. Bonanza sendes riktig nok fremdeles på TV 2, men tiden har nok gått den gamle serien litt forbi.
Alle nordmenn kjenner Kjell Hallbings bøker om Morgan Kane, som ble skrevet i perioden 1966–1982. Populære italienske tegneserier Vill vest, Tex Willer, og min favoritt, Pioner, var mange ungdommers faste sengelektyre.
Mange av dagens eldre svartkruttskyttere vokste altså opp med disse forbildene. Kanskje ikke rart at mange av dem valgte å gå inn på svartkruttskytterens røykfylte sti? Men hva skjedde? Jo, Star Wars og science fiction – drømmen om en rykende revolver ble byttet ut med lyssverd av plast. Trist, selvfølgelig. Så kom dataspillene, og i dag spilles dataspill som World of Warcraft der en for noen generasjoner siden lekte cowboy og indianer.
I min generasjon (jeg er født i 1978) finnes det noen få lyspunkt, blant annet filmer som Young Guns (1988), Young Guns II (1990), Danser med ulver (1990), Den siste mohikaner (1992) og Geronimo – an American legend (1993). Disse filmene, samt den nevnte TV-seriene Nord og sør og Lonesome Dove, er blant grunnene til at en del av dagens yngre svartkruttskyttere i sin tid ble rekruttert. Men hva med rekrutteringen i framtiden?
Hva med fremtiden?
Utover i 1990-årene ble det mer stille på filmfronten, men nå har det begynt å lysne litt igjen. De siste årene har filmer og TV-serier – og faktisk også dataspill – som kan inspirere fremtidige svartkruttskyttere blitt flere og flere. HBOs fantastiske TV-serie Deadwood, TNTs Into the West og den nye og lovende Hell on Wheels og er gode tilskudd. Filmene har også blitt flere og bedre, selv om ikke alle holder mål. Eksempler er: Alamo (2004), 3:10 to Yuma (2007), Cohen-brødrenes True Grit (2010) og The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007). Spill med westerntema, som Red Dead Redemption og Call of Juarez, har også gjort det bra.
På litteratursiden kan nyutgivelsen av Morgan Kane-serien kan også bidra til å øke interessen om gamle våpen, selv om det nok helst er gamle fans som kjøper de nye bøkene. Forhåpentligvis kan alt dette være positivt for rekrutteringen. Det blir spennende å se i tiden fremover. Selv er jeg forsiktig pessimist.
Det har vært stille fra meg de siste månedene. Grunnen er at det har vært travelt på andre fronter. Vi har blant vært opptatt med flytting, oppussing og det som følger med et slikt prosjekt. Jeg har ikke skutt et skudd siden EM i slutten av august, og har heller ikke vært mye aktiv på forumet. Men, jeg har i det minste blitt lommekjent på IKEA og diverse fargehandlere (og ikke minst fargekartet). Jeg har også funnet ut at e-bøker er en stor fordel for de som flytter. Nok om det.
Nå begynner ting å roe seg, og jeg håper å få tid til litt mer svartkruttrelaterte ting resten av året. Skyting blir det neppe mye av, for nå må jeg snart begynne på Muskedunderen – medlemsbladet til Norsk svartkruttunion for de uinnvidde. To blader skal ut før jul, så det begynner å haste. Det er bare til å sende inn artikler eller annet stoff. Jeg regner med at det første av de to numrene blir fylt med resultatlister, mens det siste nummeret kan får mer interessant innhold. Vi får se.
Med jevne mellomrom skriver jeg artikler til diverse tidsskrifter, og da må det ofte leveres bilder i tillegg til tekst. Bildene gir leseren et førsteinntrykk av artikkelen, og det er derfor viktig at de gir et positivt inntrykk. I vinter skrev jeg en artikkel om flint- og perkusjonsmusketter. Da jeg tok bildene til artikkelen lærte jeg et par triks. Kanskje du kan få bruk for noen av dem?
Kamerautstyr
Først litt om kamerautstyret. Jeg bruker et Canon EOS 500D kamerahus, og til muskettbildene brukte jeg tre forskjellige objektiver:
Sigma 30mm 1:14 DC HSM
Sigma 10–20mm 1:4-5.6 DC HSM
Canon 50mm 1:1.8 II
Kameraoppsett i garasjen (mobilbilde). Legg merke til at våpenet ikke er eksponert i direkte sollys.
Å ta gode bilder er en kunst. Det vanskeligste er etter min mening å ta bilder av langvåpen. De fleste har sikkert sett bilder av våpen på nett der fotografens sokker vises nederst i bildekanten, og du så vidt ser våpenet som er sentrert på midten, fullt av skygger på et spraglete sengeteppe. For å få alle detaljene fram liker jeg å ha en nøytral bakgrunn – gjerne hvit. Lyssetting er viktig for å unngå skygger. Siden jeg ikke har godt nok lys- eller blitzutstyr valgte jeg å ta bildene ute i dagslys – ikke i direkte sollys, men i skyggen.
Hang ’em high!
Å legge våpenet på bakken er også en dårlig idé – da er det vanskelig å unngå skygger. Jeg valgte derfor å henge våpnene opp i garasjeåpningen. Like bak våpenet hang jeg opp et hvitt. Men hvordan unngå at opphenget viser på bildene? Løsningen ble å bruke tynn sen (pass på at den er tykk nok til å holde våpenet!).
Under fotograferingen tok jeg bildene via PC-en. Dette er en fordel fordi en kan gjøre en del innstillinger direkte fra PC-en, blant annet finne hvitbalanse, stille skarpt, velge lukkertid og stille blenderåpning. Det er en nødvendighet at kameraet settes på et stativ. Dersom bildene ikke tas via PC-en bruker jeg fjernutløser eller tidsinnstilling for å unngå rystelser som kan gjøre bildet uskarpt. Når jeg først hadde hengt opp et våpen tok jeg bilder med forskjellige utsnitt: helbilder, halvbilder, utsnitt av lås og eventuelle sikter.
Ubearbeidet råbilde.
Fremkalling i Photoshop og Lightroom
Når bildene er tatt er jobben langt fra over. Digitale bilder må «fremkalles» på lik linje med bilder fra analoge kameraer. Bildene blir tatt i råformat, og råformatet inneholder mye bildeinformasjon som må bearbeides. Fremkallingsjobben består i å justere farge, skarphet osv. I dette eksempelet besto jobben også av å fjerne bakgrunnen, og rester av opphenget.
Fjerning av bakgrunn og rester etter oppheng i Adobe Photoshop.
Det første steget i fremkallingen var å ta bildet opp i Adobe Photoshop og fjerne bakgrunnen – eller dypetse som også kalles. Dette ble gjort ved å tegne et utsnitt rundt våpenet med penneverktøyet. Etterpå kan du legge på den bakgrunnen eller bakgrunnsfargen du vil. Fargejusteringen gjør jeg til slutt – enten i Photoshop eller Adobe Lightroom.
Slik ser bildet ut når det er ferdig fremkalt. Våpenet på bildet er en svensk M-1815 flintlåsmuskett.
Dette var kjapt oppsummert hvordan jeg tar bilder av langvåpen. Hele resultatet kan du se i Hand- & LuftvapenGuiden 2011 som kommer ut like før sommeren.
Stoltzekleiven opp 2010 er over, og i overkant av 4000 løpere fullførte verdens bratteste løp i strålende solskinn den 24. og 25. september. De 18 påmeldte fra mitt bedriftslag – it’s learning BIL – startet med ti sekunders mellomrom fredag ettermiddag.
Med toppidrettsutøvere og olympiske mestere på startstreken er det selvfølgelig ikke snakk om å vinne løpet. Det viktigste for meg var å klare å presse meg til det ytterste, og målet var vel egentlig å komme ned på 12-tallet. Beste treningstid var 13.17, så jeg var noe skeptisk til om jeg noen gang skulle klare det. Selvsagt talte også den interne it’s learning-konkurransen en del.
Ti sekunder foran meg hadde jeg Bjarte – en relativt ny kollega jeg ikke visste mye om. Ryktene fortalte at han hadde løpt Birken forrige helg, og skulle ha vært på 10-tallet i Stoltzen i fjor. Det skulle snart vise seg å bli en duell mellom Bjarte og meg. Taktikken min var å ta ham igjen så fort som mulig, og henge meg på ham så lenge jeg klarte. Siden han startet ti sekunder foran meg kunne jeg jage i stedet for å bli jaget – noe som selvsagt er en stor fordel. Den som jager kan kontrollere, mens den som blir jaget blir stresset.
Ved første mellomtid var jeg allerede i ryggen på ham, og passerte på tiden 1:49. Like etter gikk jeg forbi, og klarte å holde ham bak meg til like over halvveis. Etter halvveis, der det aller bratteste partiet begynner, gikk han forbi, men jeg klarte å henge meg på. Det var interessant å se at han småløp mye, mens jeg klarte greit å holde følge ved å ta lange steg. Et par ganger trodde jeg at jeg måtte slippe ham, men jeg klarte med nød og neppe å holde meg i ryggen helt opp til tretrappene på slutten.
Siste innspurt med smerte og melkesyre
På toppen av tretrappene gikk jeg forbi, og startet en krampaktig sluttspurt. Jeg syntes speaker sa 12:43 da jeg kom i mål – og det viste seg å stemme. Det er tydelig at konkurransesituasjonen og drahjelpen fra Bjarte (som kom inn på 13:01) hadde hjulpet stort. Det ble i hvert fall bestetid av våre, og 218. plass til slutt. Ikke så verst egentlig siden jeg brukte 20 minutter på første turen opp i mai. Det var heller ikke verst å slå olympisk sølvmedaljevinner i svømming – selveste Alexander Dale Oen – med nesten ett minutt!
Når jeg ser på mellomtidene i ettertid, så ser jeg at jeg gjør det bra fram til halvveis, mens avslutningen er svak. Likevel, jeg er i betraktelig bedre form siden mai, og vekta som da viste ca. 83 kg er nå nede i rundt 76. Gøy har det i hvert fall vært, og god fysisk form hjelper også på skyteprestasjonene – og det er selvsagt det viktigste.
