Jeg har mange ganger fått spørsmål om hvorfor jeg driver med svartkruttskyting, og ikke noe mer normalt som for eksempel vanlig baneskyting. Ja, hvorfor gjør jeg egentlig det? Svaret blir ofte noe sånn som: «en interesse for historie og skyting», og det stemmer nok, men det er kortversjonen. Her følger forklaringen på hvorfor jeg har blitt som jeg er, hvorfor dagens svartkruttskyttere har en høy snittalder og om det er håp for rekrutteringen.
Det synes å være tre kategorier svartkruttskyttere:
- de som er inspirert av historie og populærkultur som filmer, bøker og blader
- de med foreldre som selv var, eller er, aktive
- de som blir rekruttert av samboere/kjærester/ektefeller
Jeg tilhører den første kategorien. Fra jeg var liten har historie, jakt og skyting interessert meg. Noe av påvirkingen kom nok fra en farfar som var cowboy på prærien i Canada i 1930-årene. Den første boka jeg leste var bok nr. 1 i Davy Crockett-serien. På de første sidene ble det beskrevet at unge Davy hadde fått seg en ny rifle, og at det var noe galt med låsen. Dette fikk meg til å fundere på hvordan et munnladningsvåpen med flintlås fungerte – og etter det var det sannsynligvis gjort. Jeg sugde til meg informasjon, og maste meg etter hvert til å kjøpe et gammelt perkusjonsgevær fra daværende Aaserud import. Jeg kan ikke ha vært mer enn ti år gammel, og vraket kostet litt over 1000 kroner. Et ran, selvsagt, men det var med denne muskedunderen jeg skjøt mine første skudd med svartkrutt noen år senere.
Populærkulturens påvirkning
I årene før ildvåpnene tok overhånd lekte jeg indianer, skjøt med pil og bue, leste Sølvpilen, indianerbøker, historiebøker som Syvaarskrigen for 17de mai 1807–1814 eller Den amerikanske borgerkrigen, hørte på AC/DC eller spilte fotball (de to siste for å understreke at jeg var litt normal også).
Det var stor stas når det var westernfilm på NRK, enten som mandagsfilm eller lørdagsfilm. Blant filmene jeg husker best er Jeremiah Johnson (1972), borgerkrigsfilmen Shenandoah (1965) og Silverado (1985). TV-seriene Nord og sør (1985, Lonesome Dove (1989) og Utvandrarna (1971) gjorde også inntrykk, og førstnevnte var opphavet til manges interesse for den amerikanske borgerkrigen – meg inkludert. Er det forresten noen som vet hva originaltittelen er på filmen som NRK kalte noe sånn som «Siste vogna mot cheyennene»? Dessverre finnes det få norske inspirasjonskilder. Det eneste må være Nattseilere, der Helge Jordal blant annet skjøt vilt rundt seg med en Kongsberg Remington i en episode.
Det er altså et helt miljø av sånne som meg, både i Norge og internasjonalt. Populærkulturen en blir utsatt for i barne- og ungdomstiden – for eksempel filmer, bøker og blader – er med på å definere hva en blir senere i livet. En kan ikke unngå å legge merke til at mange av svartkruttskytterne som er aktive i dag begynner å dra på årene. Den moderne svartkruttsporten oppsto i 1960-årenes USA, og interessen ble blant annet vekket av 100-årsjubileet for den amerikanske borgerkrigen (1861–1863) og 200-årsjubileet for den amerikanske revolusjonen (1775–1783). Reenactment-avdelinger ble stiftet til ulike jubileumstilstelninger, og veien var ikke lang konkurranseskyting med skarpe skudd. Norsk svartkruttunion ble stiftet i 1983, etter påvirkning fra likesinnede i andre land. Hva var det som påvirket de moderne svartkruttpionerene som vokste opp i 1940- og -50-årene?
Westernkulturens storhetstid
Westernfilmen- og litteraturen hadde sin siste storhetstid fra slutten av 50-årene fram til et stykke inn i 70-årene. Hele familien benket seg foran TV-en da NRK sendte Bonanza og Krutrøyk. Bonanza sendes riktig nok fremdeles på TV 2, men tiden har nok gått den gamle serien litt forbi.
Alle nordmenn kjenner Kjell Hallbings bøker om Morgan Kane, som ble skrevet i perioden 1966–1982. Populære italienske tegneserier Vill vest, Tex Willer, og min favoritt, Pioner, var mange ungdommers faste sengelektyre.
Mange av dagens eldre svartkruttskyttere vokste altså opp med disse forbildene. Kanskje ikke rart at mange av dem valgte å gå inn på svartkruttskytterens røykfylte sti? Men hva skjedde? Jo, Star Wars og science fiction – drømmen om en rykende revolver ble byttet ut med lyssverd av plast. Trist, selvfølgelig. Så kom dataspillene, og i dag spilles dataspill som World of Warcraft der en for noen generasjoner siden lekte cowboy og indianer.
I min generasjon (jeg er født i 1978) finnes det noen få lyspunkt, blant annet filmer som Young Guns (1988), Young Guns II (1990), Danser med ulver (1990), Den siste mohikaner (1992) og Geronimo – an American legend (1993). Disse filmene, samt den nevnte TV-seriene Nord og sør og Lonesome Dove, er blant grunnene til at en del av dagens yngre svartkruttskyttere i sin tid ble rekruttert. Men hva med rekrutteringen i framtiden?
Hva med fremtiden?
Utover i 1990-årene ble det mer stille på filmfronten, men nå har det begynt å lysne litt igjen. De siste årene har filmer og TV-serier – og faktisk også dataspill – som kan inspirere fremtidige svartkruttskyttere blitt flere og flere. HBOs fantastiske TV-serie Deadwood, TNTs Into the West og den nye og lovende Hell on Wheels og er gode tilskudd. Filmene har også blitt flere og bedre, selv om ikke alle holder mål. Eksempler er: Alamo (2004), 3:10 to Yuma (2007), Cohen-brødrenes True Grit (2010) og The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007). Spill med westerntema, som Red Dead Redemption og Call of Juarez, har også gjort det bra.
På litteratursiden kan nyutgivelsen av Morgan Kane-serien kan også bidra til å øke interessen om gamle våpen, selv om det nok helst er gamle fans som kjøper de nye bøkene. Forhåpentligvis kan alt dette være positivt for rekrutteringen. Det blir spennende å se i tiden fremover. Selv er jeg forsiktig pessimist.
