Den siste tiden har jeg tatt opp igjen bokprosjektet om den norske bøffeljegeren og indianerspeideren Peter Jackson. I første omgang har jeg har konsentrert meg om å gjøre ferdig delene om livet hans i Norge. Overfor sin amerikanske familie var han svært lite snakkesalig om sin norske fortid, og å gjenskape livet hans i Trøndelag har vært et møysommelig puslespill som har tatt sin tid. Av og til har jeg spurt meg selv hvorfor han var så taus om sin norske fortid, og jeg har lenge hatt på følelsen at han har hatt noe å skjule. Jeg har bare ikke klart å finne ut hva det var.
På lørdag, da jeg egentlig skulle gjøre en hederlig innsats på hjemmefronten, fikk jeg en ide om hva det kunne være, og etter noen minutters leting i en ikke helt tilfeldig valgt kilde på Digitalarkivet fant jeg det som manglet. Den lille opplysningen, skrevet med rablete, gotisk håndskrift, gjorde at jeg nå kan se livet hans i et helt nytt lys. Brikkene begynte plutselig brikkene å falle på plass.
Det skulle vise seg at jeg fant opplysningen på dagen 145 år etter at den fant sted. Og hva det var? Det får du vite når boka en gang kommer ut!
I vinter har det gått litt i rykk og napp med skrivingen. Av og til jobbes det dag og natt, mens i andre perioder ligger jeg som et slakt på sofaen uten å få gjort noe. Under OL bevilget jeg meg helt skrivefri, og det førte til et par effektive uker etter olympiaden. I det siste har jeg prioritert den engelske svartkruttboka, og jeg er nå helt ferdig med å redigere de opprinnelige 17 kapitlene. En del ny informasjon er lagt til, mens noe er fjernet. Det smerter virkelig å gå gjennom gammelt materiale, for det er så mye som kunne vært gjort bedre. Akkurat det får jeg anledning til å rette opp nå, men det er også litt skummelt å bevege seg internasjonalt. Det er vel omtrent som å gå fra Tippeligaen til Champions Leauge – det kan gå bra, men det kan også fort ende med fallitt.
Jeg har også påbegynt ett av de fem–seks nye kapitlene som er planlagt. Det første vil ta for seg de særnorske militære repeterriflene Krag-Petersson (bildet) og Jarmann. Det er mulig at hver rifle får to enkeltstående kapitler. I den forbindelse: Dersom du sitter på Hærmuseets årbok fra 1953 og er villig til å selge, så ta kontakt – jeg er interessert i artikkelen om innføringen av Krag-Petersson-geværet i marinen.
En del korrekturlesere fra det store utland har meldt seg frivillig til å lese gjennom kapitlene, og tilbakemeldingene har til nå vært av varierende kvalitet – noen er veldig gode, mens andre lar aldri høre fra seg. Dersom du har lyst til å lese korrektur så er det bare til å ta kontakt. Om du ikke snakker eller skriver flytende engelsk, så kan du kanskje bidra med korrektur på innholdet?
I løpet av våren bør jeg også begynne å kontakte potensielle forlag, og slik det ser ut nå vil et amerikansk forlag være mest aktuelt. Fordelen med å vente med denne biten er at jeg slipper stresset med tidsfrister og andre ting som følger med. Jeg har også begynt så smått å ta nye bilder. Målet er å erstatte de fleste gamle bildene med nye.
Biografien om Peter Jackson har ligget litt på vent til nå i år, men han ligger i bakhodet og murrer og er min dårlige samvittighet. Jackson må nok vente til det andre prosjektet nærmer seg slutten.
I tillegg til bokprosjektene har jeg også skrevet et par våpenrelaterte artikler til andre publikasjoner i inn og utland – jeg kommer tilbake med mer informasjon når de er i salg.
Det begynner å bli en stund siden mitt forrige bokprosjekt så dagens lys. De siste årene har jeg arbeidet litt i det stille med nye ideer. Den foreløpig mest aktuelle fikk jeg for et par år siden da jeg kom over en liten artikkel i en amerikansk avis. Artikkelen fortalte om en profesjonell bøffeljeger ved navn Peter Jackson. Jackson opererte i Montana i USA i 1870- og 1880-årene, og hadde 4–5000 bison på samvittigheten. Dette var i og for seg ikke så spesielt, men artikkelen nevnte i en bisetning at Peter Jackson var norsk, og det gjorde meg nysgjerrig. Hvem var denne mannen? Hvor i Norge kom han fra?
Da jeg begynte å nøste i trådene dukket det opp en fascinerende historie. Jackson var en av de mange som brøt opp fra Norge og reiste til Amerika i årene etter borgerkrigens slutt – drevet av drømmen om rikdom og et bedre liv. Mange norske drømmer ble snart knust av slit, sykdom og hardt arbeid. Jacksons nye liv begynte heller ikke veldig spennende. Han jobbet et par år som tømmerhogger og gruvearbeider, men etter hvert trakk eventyrlysten ham ut på prærien i Montana – på den tiden en uutforsket villmark der få hvite hadde vært før ham.
I Montana livnærte han seg som pelsjeger og storviltjeger. Noen får kanskje romantiske assosiasjoner til et bekymringsfritt og fritt jegerliv, men i virkeligheten var hverdagen farefull og et veritabelt blodslit. Både naturen og indianerne var en konstant trussel. Jackson fungerte i en periode som arméspeider under general Nelson A. Miles i krigen mot sioux- og cheyenne-indianerne i kjølvannet av det sjokkerende nederlaget i slaget ved Little Bighorn i juni 1876. Han lot seg verve for hæren i felttoget som fulgte, og i 1877 deltok han i det siste avgjørende slaget mot sioux- og cheyenne-indianerne – trefningen som sendte de siste frie sioux-indianerne på reservat for godt.
Via journalisten som skrev artikkelen om Jackson kom jeg i kontakt med etterkommerne hans. De hadde lenge – og uten hell – prøvd å finne de norske anene til «grandpa Jackson». De visste kun navnet til foreldrene, fødselsdatoen hans og at han emigrerte fra det de kalte «Thronjen» i 1869 – bortsett fra det hadde han vært taus om den norske fortiden. Enhver med kjennskap til norske byer med middelmådige fotballag skjønner at Thronjen er identisk med «Trondheim». Ved hjelp av et søk i Digitalarkivets databaser fant jeg en Peder Jacobsen fra Leinstrand utenfor Trondheim. Denne Peder hadde foreldre med samme fornavn som Peter Jacksons foreldre. Etter videre undersøkelser i kirkebøkene fra Leinstrand fant jeg informasjon om fødselsdato, dåp, vaksinering og konfirmasjon og opplysningene levnet ingen tvil: Peder Jacobsen var identisk med Peter Jackson. Mye av det som kom fram i kirkebøkene var informasjon som etterkommerne hans nok ikke satte like stor pris på: Etter datidens standard levde foreldrene hans et liv som ikke var helt etter skriften.
De første kapitlene er ferdige.
Grunnet andre prioriteringer ble papirene og notatene om den gamle jegeren liggende og støve ned fram til sommeren 2009. Mange vet at jeg skyter med en Sharps-rifle. Det mange ikke vet er at rifla er en ganske tro kopi av rifla Peter Jackson jaktet med. Den 4. juli 2009 lå jeg med kopien og skjøt under NM i svartkruttskyting. Det var drepende varmt, og jeg husker jeg tenkte hvordan Jackson hadde taklet heten der han lå under stekende sol på den brunsvidde prærien og jaktet bison. Da jeg kom hjem fra NM begynte jeg å skrive en artikkel om Sharps’ «bøffelrifle» til Morgan Kane-boka Comanche!. Disse to hendelsene gjorde at jeg tok fram igjen notatene om Jackson. Livene til Jackson og den fiktive Morgan Kane er forresten på en del områder bemerkelsesverdig like.
Denne høsten har det blitt stadig mer jobbing med Peter Jackson, og resultatet kommer sannsynligvis til å bli bok med tid og stunder. Det ligger an til å bli en populærvitenskapelig biografi – en skildring av hans liv og levnet fra vugge til grav, fra Melhus til Montana – men med fotnoter og referanser slik at det ikke skal kunne slås tvil om bokens etterrettelighet. Til nå har jeg ca. 25 000 ord, eller rundt 40 sider i Word. I løpet av vinteren er planen at jeg skal få gjort ferdig grunnarbeidet til boka, som har fått arbeidstittelen Peder Jacobsen – jeger og speider. Kanskje kommer det en oppdatering eller to på bloggen også.
Til slutt: Dersom du har opplysninger om Peder «Pete Jackson» Jacobsen fra Leinstrand, så er jeg interessert i å høre fra deg!
