Stikkord: skyting

Kategorier
Svartkrutt og skyting

Umarex Colt SAA CO2-revolver

Tyske Umarex har i en del år produsert en luftdrevet replika av Colts Single Action Army Model 1873. Kopien er naturtro, og jeg har tenkt at en slik revolver må være fin til øving for oss som skyter med lignende svartkruttrevolvere. Revolveren finnes i en glattløpet BB-versjon som er beregnet på å skyte runde stålkuler, og i en riflet versjon som lades med blypotter eller pellets – altså tradisjonelle luftgeværkuler. Umarex har produsert Colt SAA med tre forskjellige løpslengder: 3,5″, 5,5″ og 7,5″.

Jeg kunne tenke meg å prøve en slik med 7,5″ riflet løp, men slo det fra meg da produsenten nå kun produserer Colt-revolverne med 5,5″ løp. Men i romjulen oppdaget jeg en finn-annonse der Intersport Bogstadveien averterte versjonen med 7,5″ løp – og til alt overmål mye billigere enn 5,5″-versjonen som er hyllevare. De hadde faktisk to: en med nikkelfinish og en blånert. Den finnes også en tredje finish, såkalt antikkfinish, men den var ikke på lager. Jeg gikk derfor for den blånerte.

Førsteinntrykket

Et par dager senere kunne jeg hente pakke på posten. Nyervervelsen kom i en pen eske som inneholdt instruksjonsbok, revolver og seks hylser. Revolveren veier 997 gram og er dermed nesten like tung som originalen, som veier 1048 gram. Den føles derfor ut som ekte vare, noe som er perfekt når det er ekte vare man egentlig skyter med.

Til og med den fjærbelastede utstøteren under pipen fungerer. Selv om du neppe vil få bruk for den, så er det gøy at kopien er såpass forseggjort og laget for å ligne mest mulig på originalen. Den innvendige mekanismen er en helt annen sak, for der er det mye som skiller seg fra originalen. Og slik må det nesten være.

Revolveren har en sikring foran avtrekkerbøylen. Når den er påslått kan du verken spenne hanen eller trekke av.

Et 4,5 mm innstikksløp ligger inni et grovere løp. Innstikksløpet stopper ca. 18 mm fra munningen, og er dermed godt skjult. Umarex kaller revolveren «Colt Single Action Army .45», men kaliberet til røret som innstikksløpet ligger i er kun .38″. Den lille stubben av det grovere løpet som er synlig har til og med falsk «rifling».

Revolveren har ekte Colt-logo, og Umarex reklamerer med at den er lisensiert av Colt. Hva det betyr vet jeg ikke sikkert, men det betyr vel at Umarex har fått de rette tillatelsene fra Colt og at sistnevnte sikkert får noen kroner fra salget.

Umarex-revolveren er lisensiert av Colt.

Av negative ting så er trekker plastgrepet ned det gode førsteinntrykket. Jeg hadde gladelig betalt noen hundrelapper ekstra for ekte skjefteplater i tre. Får jeg tid kommer jeg muligens til å spikke til noe selv.

Skjefteplate av plast. Legg merke til unbrako-nøkkelen som brukes under skifting av CO2-patron.

Blåneringen ser grei ut, men den ser ut til å slites raskt. Jeg har sett andre si det samme, og når den slites ned får den en oljefilmaktig gullfarge. Ikke veldig pent, og det var derfor jeg hadde foretrukket antikkfinishen. Gullfargen tyder muligens på at rammen er laget av en sinklegering, så å forsøke å blånere den på vanlig måte vil nok være fånyttes. Slitasjen vil nok være verre for de som bærer revolveren i hylster.

Når du spenner revolveren kan du høre tre klikk, ikke fire som originalen. Men avtrekket, det er helt nydelig!

Slik fungerer revolveren

Kulene drives frem av en 12 grams CO2-patron som ligger mellom skjefteplatene. For å sette i en patron vipper du enkelt av ene skjefteplaten, som praktisk nok har en unbrakonøkkel på innsiden. Nøkkelen brukes til å løsne en skrue på undersiden av skjeftet slik at tomme patroner kan fjernes. Når en ny CO2-patron settes på plass, strammes skruen til du hører at forseglingen på patronen punkteres. Deretter settes grepsplaten på plass igjen.

CO2-patronen ligger skjult i grepet.

En CO2-patron koster rundt 8–10 kroner, og en patron varer til ca. 80–120 skudd – avhengig av kulevekt. Patronene skal ikke sitte i revolveren når den ikke er i bruk, så for økonomiens skyld er det lurt å skyte noen skudd når du først er i gang.

Seks sølvfargede hylser følger med. Du kan få kjøpt ekstra hylser om du foretrekker å fylle revolverbeltet eller patronesken med ferdig ladede patroner.

Kulene lades i de seks medfølgende hylsene. Av størrelse ser de ut som ca. .38 kaliber patroner. Blypottene settes i der man til vanlig setter i tennhette i vanlige hylser. Deretter lades patronen på vanlig måte gjennom ladeporten. Når du har skutt ferdig kan du enten fjerne hylsene og sette i nye kuler, eller du kan lade kulene direkte inn i hylsene via ladeporten. Det siste går raskest for meg. Det er omtrent som å sette tennhetter på en perkusjonsrevolver.

Ladet hylse med blypotte.
Hylsene lades i revolveren på samme måte som de originale Colt Single Action Army-revolverne.

Presisjonen

Så til det viktigste, altså presisjonen. Det er ikke all verden kraft i denne revolveren. Det reklameres med en utgangshastighet på 130 m/s eller 426 fps. Jeg festet skivene på en pappeske som jeg hadde fylt med avispapir og papp, og den stoppet fint kulene.

Jeg testet fem forskjellige kuletyper på 10 meter med støtte. Jeg skjøt innendørs, så vinden var ikke noe problem. Med de rette kulene var det fullt mulig å oppnå hull i hull-samlinger. Best samlinger fikk jeg med H&Ns 8,18 grains Finale Match Heavy. Målt senter til senter var det mulig å samlingen ned i 8-10 mm. JSBs 8,02 grains Target Sport Diabolo var nesten like presis, men samlingene var kanskje noen millimeter større med JSB-kulene.

Skiver med seks skudd i hver skutt innendørs på 10 meter med støtte. Disse samlingene ble skutt med en CO2-patron som det var skutt rundt 80 skudd med på forhånd.

Dessverre gikk revolveren en del for mye til høyre på ti meter, men forsiktet er relativt tykt, så å fjerne litt metall fra venstre side er et alternativ.

Konklusjon

Alt i alt er Umarex Colt Single Action Army en glimrende revolver til treningsskyting innendørs før svartkruttsesongen begynner. Og den er overraskende presis. Du får av gårde en hel del treningsskudd på kort tid for en billig penge, noe som gjør at du bør være klar til utendørssesongen begynner. Og selv om kulene blir drevet frem med CO2, så får du litt følelse av å skyte med en ekte svartkruttrevolver.

Hvor er revolveren å få kjøpt?

Som nevnt blir ikke Umarex-revolveren med 7,5″ løp produsert lenger, men versjoner med 5,5 tommers løp får du blant annet hos Game On og andre nettbutikker.

Der kan du også kjøpe en pellet-versjon fra ASG av Smith & Wesson Schofield No. 3 eller en kombinert BB/pellet-versjon av Remington Model 1875 – begge i 4,5 mm kaliber. Remington-revolveren er glattløpet.

Kategorier
Svartkrutt og skyting

Skytebriller

Nye skytebriller.
Nye skytebriller.

Med alderen begynner øynene å svekkes. Jeg husker med glede tilbake 20 år da både korn og skur var skarpt, og blinken var rund og fin. Slik er det ikke lenger. Under forberedelsene til VM i Pforzheim i 2012 begynte jeg å merke at synet ikke var like klart som tidligere. Redningen da var at jeg kjøpte en Lyman Hawkeye noen timer før konkurransen startet. Dette er en irisblender som ble festet med sugekopp på brillen (ikke lenger i produksjon). Dette gjorde nytten i noen år, men da jeg nærmet meg 40 år merket jeg at det var på tide med en tur til optiker: Kornet og blinken var ikke lenger skarpe, og svarten på skiva var ikke lenger rund.

I mars 2018 var landets fremste ekspert på skytterbriller til stede på NM luft på Sotra: optiker Jan Brekke fra skytterbriller.no. Siden Sotra er like i nærheten lot jeg ikke sjansen gå fra meg. Det er noe med å få hjelp av folk som virkelig kan sitt fag. Facebook-kjendis ble man også.

Synstesten som viste et nærmest perfekt syn, men evnen til å fokusere skarpt var forringet med årene. Det var med andre ord ikke behov for bebrilling i det daglige, men en monokkel foran sikteøyet mente optikeren kunne bøte på fokuseringsproblemene. Jeg hadde med egen riflemuskett, slik at jeg fikk sett gjennom siktene mens brilleglass med forskjellig styrke ble utprøvd. Brekke anbefalte 0,75 styrke i mitt tilfelle. Da ble siktene skarpe som i min ungdoms tid, men svarten ble kanskje noe uklar. Om det skulle vise seg at det ble et problem rådet han meg til å gå ned til 0,50 i styrke på brillen. Innfatning måtte en også ha, og det ble en Olympic Champion. Brilleglasset fikk seg også en irisblender, før det ble brukt god tid på innstilling av det hele. Det ble en dyr affære, men forhåpentligvis verdt det.

Det ble lite skyting i fjor, men det var klart at svarten ble for uklar på 100 meter med 075 i styrke. Nå er nytt brilleglass med 0,50 i styrke kjøpt inn, så da får vi se om den nye optikken virker bedre i sesongen som kommer.

Nye skytebriller med irisblender.
Nye skytebriller med irisblender.
Kategorier
Svartkrutt og skyting

Weihrauch HW 50S luftgevær

Weihrauch HW 50S med skiver og kuler.
Weihrauch HW 50S med skiver og kuler.

Jeg er nokså ubekjent med luftvåpen, men har en stund tenkt å anskaffe et luftgevær for å kunne trene billig (og lydløst). Jeg satte meg en øvre grense på rundt 3000 kroner og gikk til Google for å finne ut hva som ga mest for pengene. Bruksområdet mitt er kun skyting på inntil 10 meter på skive, og selvsagt er jeg interessert i best mulig presisjon. Jeg endte på tyske Weihrauchs HW 50S i kaliber 4,5mm (.177″) som var på lager hos Våpen-Søilen til 3050 kroner (prisen har steget med 200 kroner siden jeg kjøpte det siste de hadde inne).  Dette er et fjærdrevet luftgevær av den tradisjonelle typen som brekkes for å lades

Weihrauchs HW 50S som selges i Norge har en utgangshastighet på 250 m/s. Jeg kunne i utgangspunktet tenkt meg noe lavere utgangshastighet, siden høy hastighet sjelden er synonymt med god presisjon.

Første øyekast var positivt. Finishen både på metalldeler og på bøkestokken bar preg av tysk kvalitet.

Det er svært sjelden jeg kjøper våpen som leveres helt nytt i fabrikkeske!
Det er svært sjelden jeg kjøper våpen som leveres helt nytt i fabrikkeske!

Weihrauch HW 50S med skiver og kuler.
Weihrauch HW 50S med skiver og kuler.

Kaliberet er smått sammenlignet med det jeg er vant med.
Kaliberet er smått sammenlignet med det jeg er vant med.

Geværet ble levert med åpne sikter, en kunne velge fire forskjellige skur til baksiktet. Det V-formede skuret passer fint til å simulere svartkruttvåpen, men det kom også med U og to typer firkantede skur. Forsiktet er et tunellsikte med forskjellige utskiftbare korn – både hull- og stolpekorn.

Det åpne siktet er justerbart både horisontalt og vertikalt.
Det åpne siktet er justerbart både horisontalt og vertikalt.

Du kan velge mellom fire forskjellige skur.
Du kan velge mellom fire forskjellige skur.

Forsiktet er nokså standard med mulighet for å skifte korn.
Forsiktet er nokså standard med mulighet for å skifte korn.

Ifølge instruksjonene skulle det skytes rundt 100 skudd før en kunne regne med noe presisjon. Jeg kjøpte med to bokser kuler, eller potter som det kalles på luftspråket: en boks billigkuler og en med matchkuler.

Skiva ble satt opp på 10 meter, og pinsehelgen ble brukt til å skyte godt over 100 skudd. Rifla gikk omtrent midt i fra fabrikken med billigkulene. Ved skyting stående viste seg nesten umulig å treffe hviten – selv med billigkulene. Presise greier rett ut fra esken, altså.

Skiver skutt stående på 10 meter med åpne sikter.
Skiver skutt stående på 10 meter med åpne sikter.

Avtrekket er meget godt og kan justeres ved hjelp av et skrujern.
Avtrekket er meget godt og kan justeres ved hjelp av et skrujern.

En ulempe er at geværet er en tanke tungt å brekke, men da trenger en i hvert fall ikke bekymre seg for at ungene prøver seg på egenhånd. Geværet sikres automatisk etter hver lading, og avsikres enkelt med høyre tommel etter du har lagt an.

Oppgradering til dioptersikte

Weihrauch HW 50S er forsynt med en skinne med 11 mm svalehalespor som gjør det lett å montere kikkert- eller dioptersikte. Etter litt skyting fant jeg ut at det hadde vært gøy med et dioptersikte. Etter å ha konferert med Google nok en gang fant jeg ut at Williams Gun Sight Company produserer et billig men bra diopter som passer HW 50S. Et Williams 5D-AG kostet meg knappe 350,– inkludert porto fra eBay. Det ble passet rett inn i svalehalesporet og festet med to unbrakoskruer. Det åpne baksiktet måtte fjernes, men gjøres kun ved å løsne to skruer.

Williams 5D-AG passer rett på skinnen til Weihrauch HW 50S og klemmes fast med to skruer.
Williams 5D-AG passer rett på skinnen til Weihrauch HW 50S og klemmes fast med to skruer.

Det gikk fint å bruke det gamle forsiktet med dioptersiktet. Williams-siktet ble levert med et diopterhull på .093″ (2,36 mm). Dette var akkurat litt lite, siden jeg foretrekker en del mer luft rundt hullkornet enn det jeg får nå. Dette er imidlertid lett å fikse, enten ved å borre ut hullet eller kjøpe en innsats med større hull.

Williams 5D-AG ferdig montert.
Williams 5D-AG ferdig montert.

Siktet kan kun justeres ved hjelp av en skrutrekker.
Siktet kan kun justeres ved hjelp av en skrutrekker. Sidejusteringen må utføres ved å løsne og stramme to skruer, og er noe fiklete å fininnstille. Høydejusteringen er noe enklere.

Etter bare 15 skudd var dioptersiktet skutt inn på 10 meter. Samlingene var nå betraktelig tettere. Jeg skjøt raskt inn siktet fra stående stilling, og nå var det sjelden papir mellom toskuddsgruppene.

Det tok kun få skudd å skyte inn dioptersiktet. Samlingene krympet betraktelig sammenlignet med det åpnet siktet. Skutt stående med støtte inntil et kosteskaft.
Det tok kun få skudd å skyte inn dioptersiktet. Samlingene krympet betraktelig sammenlignet med det åpnet siktet. Skutt stående med støtte inntil et kosteskaft.

Weihrauch HW 50S tegner til å bli et godt treningsvåpen. Jeg må innrømme at det er deilig med ammunisjon som nesten ikke koster noe (de billigste kulene kostet meg 2 øre per stk.) og et våpen som ikke trenger omfattende puss etter bruk.

Kategorier
Svartkrutt og skyting

Sesongåpning

Model 1874 Sharps
Model 1874 Sharps

Sesongens første skytetrening ble gjennomført på Riple skytebane på lørdag med gjengen fra Det Bergenske Skydeselskab. Jeg hadde med meg min Model 1874 Sharps og P-1856 Tower Enfield, og skjøt en trettenskuddsserie med hver.

Resultatene var som forventet så som så, rusten som jeg er. Jeg har faktisk ikke skutt et skarpt skudd siden Nordisk i Finland i slutten av juli i fjor. Men nå må det skytes litt fram mot EM i august!

Sharps-rifla gikk sånn halvveis, og det meste havnet i hvert fall i svarten. Det ble vel 84 poeng på trettenskuddsserien – som for øvrig var noe lav. Det er rart, men jeg skyter alltid lavt i begynnelsen av sesongen, så går det litt høyere etter hvert.

Med riflemusketten gikk det litt tråere. Skuddene lå over hele skiva, og jeg kom meg aldri helt i gang. Det meste var nok skytterens skyld. Jeg kan i hvert fall ikke skylde på jevnheten på ammunisjonen. Etter serien krongraferte jeg to skudd, og begge skudd ble målt til 1112 fps (339 m/s). Både kulene og kruttet var veid (rester etter Nordisk), og løpet var skittent etter de tretten foregående skuddene. Ladningen var 55 grains sveitser 3 bak en 490 grains Lyman Old Style.

Ellers så var det hyggelig å møte nye medlemmer i skydeselskabet. Vi skal nok få mye moro fremover! Flere bilder fra treningen ligger forresten her.

Kategorier
Svartkrutt og skyting

EM, her kommer jeg!

– Hvis du skal til EM i Finland så må du gi meg beskjed i dag! var den bryske beskjeden MLAIC-delegat Winge i Norsk svartkruttunion la igjen på svareren min i dag. Jeg har snakket om EM siden i fjor, men hadde egentlig ikke bestemt meg. Men, hva annet kan en gjøre enn å stille når en blir stilt overfor et slikt ultimatum? Svaret måtte selvsagt bli ja.

Jeg måtte dermed litt i hyrten og styrten bestemme meg for hvilke klasser jeg skulle skyte. Siden det ikke kan skytes kammerladere og patronvåpen i EM blir det bare tre klasser på meg:

  • Minié original
  • Lamarmora original
  • Mariette

De to første klassene skytes med samme våpen, og det betyr at jeg bare trenger å ha to våpen med meg. Hvilken luksus! Det eneste som gjenstår er å få våpenkort på den orignale riflemusketten – og få den inn i våpenpasset.

Mesterskapet avholdes i august i Helsingfors i Finland. Den norske troppen ligger an til å bli på rundt ti menn og kvinner. Forhåpentligvis blir det flere siden arrangøren ligger så nær Norge.

Den offisielle nettsiden til mesterskapet er mlaic2011.fi.

Kategorier
Svartkrutt og skyting

Om klær og juksejakker

På svartkruttskytebanen kan skytterne deles inn i tre grupper – alt etter bekledning. Noen fantaster tar den helt ut, og kler seg i replikaklær fra 17- eller 1800-tallet. All ære til dem for det – de er med på å gjøre sporten mer fargerik, men gir den kanskje også et lite klovnepreg i visse sammenhenger. I motsatt ende av skalaen finner vi skytterne som tar på seg en moderne skytejakke (skytebukser ble forbudt i konkurranser i regi av MLAIC for noen år siden). På større stevner så er denne gruppen i flertall. I midten ser du skytterne som kler seg «vanlig», det vil si at har på seg moderne fritids- eller jaktklær. Denne gruppen er nok i flertall på lokale stevner, der breddeskytterne deltar. Det ovennevnte gjelder selvsagt muskett- og riflebanen. Håndvåpenskytterne har som regel en mer avslappet holdning til bekledningen, selv om jeg har sett at skyttere med hansker som omtrent låser håndleddet har blitt fersket under større mesterskap.

Moderne skytejakkeMen nok om håndvåpenskytterne. Det er ingen hemmelighet at jeg vil ha bort moderne skytejakker – eller «juksejakker» som de også kalles. Spesielt gjelder dette i militærklassene. Er det egentlig ikke litt merkelig at det er tillatt å skyte med flintlåsmusketter som er laget på 1700-tallet, og så kle seg i moderne skytterutrustning? Moderne krutt er ikke lov. Moderne kuler er heller ikke lov. Det stilles også strenge krav til muskettens autensitet. Hvorfor skal da moderne skytejakker tillates? Nei, da har jeg mer respekt for de som kler seg i originalbekledning, selv om jeg vil påstå at både juksejakkene og de som kler seg i historiske klær muligens er med på å skremme bort potensielle nye skyttere.

Hvorfor bruke moderne skytejakker?

Hvorfor er moderne skytejakker tillatt? I Norge følger vi det internasjonale MLAIC-reglementet, og her er moderne skytejakker tillatt. Forbudet mot skytebukser var et skritt i riktig retning. Motstanderne mot forbudet argumenterte blant annet med at buksene ga støtte til ryggen, og at skytebuksene var nødvendige for skyttere med ryggproblemer. Men, om skytejakkene forbys, bør da også irisblendere, fargefilter, moderne briller og lignende også forbys? Hvor langt skal en gå? Jeg har også hørt noen argumentere for at det fantes skinnklær i hine hårde dager også, men jeg er uenig i at det kan sammenligne fortidens skytterbekledning med det som brukes på moderne DFS-stevner.

Selv skyter jeg i en gammel feltjakke av ull, og tilhører dermed den midterste gruppen. Jeg har flere ganger de siste årene havnet på medaljeplass i NM og Nordisk der de tre øverste plassene har hatt lik poengsum, og jeg har vært eneste uten moderne skytejakke. Det vil med andre si at det er full mulig å skyte godt også uten skytejakke, og det er også mulig å havne øverst. Men, jeg antar at fordelen med skytejakka er så stor at det er mulig å knipe inn opptil flere poeng med den.

I nyopprettede nasjonale klasser ser vi at moderne skytejakker ofte forbys. Mitt håp er at dette er en trend som vil bre seg også til andre land.

Hva mener dere? Hvordan bør vi kle oss på banen?

Kategorier
Svartkrutt og skyting

Framgang og fiasko i Finland

Mariette-skivene
Mariette-skivene

Under Nordisk mesterskap i Orivesi i Finland skjøt jeg til sammen seks klasser, og jeg kom hjem med seks medaljer: fire individuelle og to lagmedaljer. Jeg er ganske godt fornøyd, selv om det er ting som kunne vært bedre når en først reiser 1500 km for å skyte. Jeg startet turen fra Sveio onsdag morgen, krysset Haukeli, og kom meg et godt stykke inn i Sverige før jeg overnattet i Karlskoga. Dagen etter fortsatte jeg til Stockholm der Viking Lines ferje til Helsinki gikk kl. 17 torsdag ettermiddag. Kl. 10 neste dag kjørte jeg i land i Finland, og 200 km og 2,5 timer senere ankom jeg hotellet i Orivesi – et lite tettsted utenfor Tampere. Til forskjell fra Vestlandet var Finland varmt, med temperaturer rundt 25–30 grader. Hotellrommet var enda varmere! Etter innsjekkingen på hotellet kjørte jeg til banen som lå ca. fem minutter unna, og fikk kontrollert alle våpnene før lørdagens skyting. Nedenfor følger en oppsummering av alle seks klassene.

Lørdag 17. juli 2010

Minié original kl. 09:00
FlaggDenne klassen gikk ad undas under NM med fattige 74 poeng, noe som var minst 10–15 poeng for lite. På siste trening før Nordisk skjøt jeg 94 poeng – hele seks poeng over min egen norgesrekord. Nordisk endte dessverre med en ny fiasko. Det begynte med at skytingen ble utsatt en halv time fem minutter før start. Da skytingen endelig kom i gang åpnet jeg med en skivebom mellom de to skivene. Skuddet gikk minst en halv meter for lavt, noe som av og til hender med denne musketten dersom løpet er for rent. Den trenger rett og slett to pusseskudd.

Til tross for at jeg følte jeg hadde god kontroll på avtrekk og teknikk resten av serien endte det til slutt med skuffende 76 poeng. Dette var samme poengsum som den finske vinneren, men han hadde flere tiere enn meg. Jeg hadde faktisk ingen, så den saken var grei. Det ble likevel sølvmedalje, men med bare fire deltakere i klassen skulle ikke medaljen aldri vært utdelt.

Grunnen til at det gikk så dårlig? Kanskje det varme været, kanskje meg selv, muligens en kombinasjon. På forhånd ble det snakket mye om den «gyngende» standplassen som beveget seg når folk gikk eller reiste seg, men det merket jeg heldigvis ikke noe til.

Remington match kl. 10:00
Like etter var det klart for Remington match fra samme standplass, og her gikk det bedre. NM i begynnelsen av juli endte med 92 poeng og bronse – en svak poengsum i denne klassen. Før Nordisk gjorde jeg et par endringer: Kulene ble støpt i en litt hardere legering, fra 1:25 til 1:20 (tinn/bly), og kruttladningen ble økt fra 61,5 grains til 68 grains sveitser 4 med 4 mm komprimering. På trening hadde jeg skutt fra 93 til 99 poeng. Det åpnet bra med to kant-tiere, etterfulgt av en nier.

De aller fleste pusser mellom hvert skudd i denne klassen, men jeg sverger til blåseslange. Til tross for dette fikk jeg et lite sjokk da jeg kikket på klokka for første gang: Tiden nærmet seg 20 minutter av de tilmålte 30 minuttene, og jeg hadde bare fått ut seks skudd! Da var det bare å kjappe på med de siste syv, og da jeg fikk ut det siste skuddet viste klokka under et halvt minutt igjen. Skiva så bra ut med bare niere og tiere og rundt 95 poeng. Fem-seks skyttere så ut til å ligge rundt denne summen, så her var det opp til dommerne å avgjøre.

Da resultatene ble slått opp sto jeg oppført med 94 poeng og fjerdeplass, noe jeg syntes virket lavt. Da jeg etter andre gangs gjennomsyn oppdaget at jeg var oppført med fire tiere, ni niere og en skivebom luktet det finske ugler i mosen. Jeg var bombesikker på at alle skuddene lå i nieren og tieren, og la inn en protest. Etter mye studering fant til slutt dommerne en tier som lå i samme hullet som en annen, og jeg gikk opp til 95 poeng, samme poengsum som Arne Riis og finske Jari Janhunen. Jeg hadde nå fem tiere og fem niere, det samme som finnen, mens Arne hadde seks tiere, tre niere og en åtter – altså en tier mer enn oss andre. Gullet var dermed hans. Sølvet måtte avgjøres på måling siden andre og tredjeplassen hadde likt antall tiere og niere. Dommerne måler avstanden fra det dårligste tellende skuddet til senter av tieren, og de som har kortest avstand, altså best samling, vinner. Jeg kom best ut av målingen med 34 mm mot Janhunens 35 mm. Én fattig millimeter skilte altså sølvet og bronsen.

Denne serien ga også gull i lagskytingen Nordic Cup (én skytter fra Remington match og to fra Remington original). Laget besto av meg fra Remington match og Oddvar Deberitz og Rune Stensrud fra Remington original. Poengsummen ble 273 poeng. Alt i alt en grei gjennomføring.

Det norske laget som tok gull i Nordic Cup og sølv i Scandinavian Cup. F.v. Ø. Flatnes, O. Deberitz og R. Stensrud.v

Miquelet original kl. 15:00
Etter en liten pause var det tid for den første skytingen på 50 meter og Miquelet original. På NM skjøt jeg 74 poeng, og her var målet å forbedre poengsummen og sette ny personlig rekord. Dette var andre gangen jeg brukte flintlåsmusketten på stevne. Skytingen gikk ganske bra, til tross for et par klikk. Til slutt karret jeg til meg 83 poeng som holdt til sølv bak Sveriges Robert Wikstedt med 86 poeng. I denne klassen skulle jeg heller ikke hatt medalje pga. for få deltakere i klassen, men jeg perset med ni poeng, noe som er godkjent. Til neste år håper jeg å skyte opp mot 90-tallet.

—

Klar for Lamarmora
Klar for Lamarmora

Første dag endte dermed med tre andreplasser av tre mulige, hvor jeg i to av klassene var millimetere fra førsteplassen. På kvelden var det skytterfest der vi fikk servert koldtbord, god drikke og lange taler på finsk. Den finske skytterpresidenten og en representant for kulturministeren i Finland var til stede for å dele ut æresbevisninger og medaljer til to av de finske ildsjelene. Akkurat hva det gikk i fikk jeg ikke med meg, for seansen foregikk på finsk. Finnene skal arrangere EM neste år, så de trenger den oppmerksomheten de kan få. Kvelden ble kanskje en smule for lang, for skytingen startet allerede 9 neste dag.

Søndag 18. juli 2010

Lamarmora original kl. 09:00
Første skyting på søndagsmorgenen var Lamarmora original. Jeg var ikke helt venn med musketten under miniéskytinga dagen før, og det ble ikke særlig bedre neste dag. Til tross for over 90 poeng på trening før nordisk havnet skudd etter skudd i det hvite, og poengsummen ble til slutt 75. Skrekk og gru. Hva gikk galt? Jeg merket at jeg var ustødig hele serien, og muligens litt umotivert. Det er mulig at skytterfesten dagen før hadde satt sine spor.

Pga. få skyttere i originalklassen ble klassen slått sammen med replikaklassen og jeg havnet helt nede på 14. plass. Det har uansett vært en møkkasesong når det gjelder miniéskyting, og det er skuffende siden dette er en klasse jeg satser på.

Mariette kl. 10:00

Mariette-skivene
Mariette-skivene

Håndvåpenklassene deltar jeg bare i for gøy og jeg har ingen som helst ambisjoner og dermed heller ikke noe press. I Mariette skjøt jeg en ok serie til meg å være. Med 85 poeng endte jeg på en 19. plass, og det var i det minste tre poeng opp fra NM. I denne klassen var jeg også på det norske laget lagskytingen Peterlongo, og her endte vi sist. Før nordisk merket jeg at tønna kanskje har sett sine beste dager. Det ene kammeret er rommere enn de andre, og et annet kammer har også en del rustpitringer. Det er ikke sikkert at dette er årsaken til den middelmådige presisjonen, men jeg funderer på å skifte tønna til neste sesong. På revolveren sitter det et matchløp fra Lothar Walther med en del rustpitringer, men det tror jeg har mindre å si.

Smith & Wesson replika kl. 11:00
I Smith & Wesson replika var det duket for den store overraskelsen for min del. Jeg skyter med samme revolver som i Mariette, men skifter til en patrontønne og patroner i .45 Colt. Patronene lades med samme ladning som Mariette (20 grains Nitedal FFFg og .454″ rundkule), men etter NM valgte jeg å gjøre noen grep med ladningen.

Smith & Wesson-skivene
Smith & Wesson-skivene

Kula av reint bly ble byttet med noen kuler jeg har hatt liggende i mange år som er støpt av 1 del hjulvekter og 1 del reint bly – med andre ord hardere kuler. Jeg la også til et par skiver med bivoks og en skive SPG slik at jeg kunne skyte patronene uten smøring i kammermunningen. Jeg bruker likevel Bore Butter i kammermunningen når jeg skyter i varmt og tørt vær. På trening før Nordisk skjøt jeg en serie på 90 poeng med denne ladningen. Flaks, tenkte jeg. NM resulterte faktisk noe overraskende i sølv i S&W replika (84 poeng), men på Nordisk må du opp på 90-tallet for å ha medaljemulighet.

Forholdene var nærmest ideelle. Jeg hadde god plass rundt meg på standplass, og to-tre båser var ledige på hver side. Rett og slett perfekt siden en slipper distrahering fra sidemenn og slipper å «lete» etter skiva for hvert skudd.

Første skudd var en nier som brøt tierringen. Deretter klasket det inn tre klokkeklare innertiere på rappen! De satt så tett at jeg fryktet at dommerne ville gjøre samme feil som i Remington match. For å gjøre det litt lettere for dem skjøt jeg en åtter og en enda en nier på førsteskiva. Utover på andreskiva ble det mer skjelving – jeg er rett og slett ikke godt nok trent til å skyte håndvåpen. Likevel, enda en tier og til sammen tre tellende niere og like mange åttere gjorde at det endte med 91 poeng. Den personlige rekorden fra NM i år ble forbedret med syv poeng, og det holdt faktisk til individuell bronsemedalje og lagsølv i Scandinavian Cup sammen med Oddvar og Rune. Individuelt var jeg to poeng bak gullvinner Roger Carlsson og ett poeng bak sølvvinner Lennart Eriksson – begge fra Sverige. Dette resultatet gir inspirasjon til å trene mer med håndvåpen til neste sesong, men det må innrømmes at det kanskje også var litt flaks.

Alt i alt må jeg si meg fornøyd med skytingen begge dager, og jeg forbedret meg i alle klasser fra NM, med unntak av Lamarmora som var en skikkelig fiasko.

—

Premieutdeling
Premieutdeling

På slutten av søndagen var det klart for premieutdeling, og den norske innsatsen viste seg å ha vært god. Den norske delegasjonen reiste ikke før dagen etter, så om kvelden var det tid til en liten feiring med middag på hotellet, og en liten smak på det skumle finske utelivet.

På mandagen begynte returen, og ferja gikk fra Helsinki kl. 17. Denne gangen tok jeg samme ferja som fem av de andre norske, og vi så Finland forsvinne i havet fra soldekket på en av ferjene til Silja Line, noe som absolutt ikke var feil. Neste dag ble strekningen Stockholm til Sveio tilbakelagt på ca. 13 timer. På turen hadde jeg nok av tid til å tenke over mesterskapet, og en del ideer til forbedringer dukket opp. Neste sesong har jeg blant annet lyst til å skyte flintlåsrifle igjen – både Pennsylvania og Maximillian. I 2011 blir det sannsynligvis et gjensyn med Finland for mitt vedkommende, for til neste år arrangeres som nevnt EM i Helsinki.

Kategorier
Svartkrutt og skyting

NM 2010 oppsummert

Sølv og bronse

NM 2010 er over, og for min egen del gikk det sånn passe. NM var flott gjennomført av Trondhjems pistolklubbs svartkruttgruppe, men det var mye lave poengsummer, og kun 18 starter skjøt over 90 poeng. Kanskje var baneforholdene utfordrende, ikke vet jeg. Nå var riktignok flere av de beste skytterne fraværende, men likevel. «Live»-dekningen fra NM kan leses her. Under følger en oppsummering av mine skytinger.

Mariette (12. plass, 82 poeng)
Jeg åpnet NM med å skyte Mariette, som er perkusjonsrevolverklassen. Revolverklassene melder jeg meg egentlig på bare for moro skyld og for å få tida til å gå, men det er allid gøy å gjøre det bra. Kall det gjerne en oppvarming. I åpningsklassen var jeg noe urolig, og det ble det litt stang ut med flest åttere og niere. Til slutt endte jeg på beskjedne 82 poeng, som holdt til en 12. plass.

Smith & Wesson replika (2. plass og sølv, 84 poeng)
Like etter skjøt jeg Smith & Wesson replika, som er klassen for patronrevolver. I forhold til Mariette var jeg nå dønn rolig, og fikk inn et par tiere jeg ikke fikk i forrige klasse. Det jevner seg alltid ut. Til slutt endte det på 84 poeng, ny personlig rekord og jammen meg holdt det til sølv, for øvrig min første håndvåpenmedalje fra NM. Det er nesten en liten skandale at en så lav poengsum skal holde til medalje, men heldigvis lå hjemmefavoritten Morten Andresen langt foran meg på gullplass med sine 93 poeng.

Miquelet original (2. plass, 74 poeng)
Klassen Miquelet original, eller original militær flintlåsmuskett stående på 50 meter, hadde bare tre deltakere, så her var det lite å hente. Jeg brukte min nyervervede M-1815 svenskemuskett, og skjøt 74 poeng, noe jeg er ganske fornøyd med. Jeg er nybegynner i denne klassen, og det er uvant å skyte med et våpen uten baksikter og riflet løp! Dag Magne Winge skjøt 85 poeng og vant klassen, mens jeg fulgte på andre. Til neste år blir målet å skyte bedre enn 74. En grei erfaring.

12,17 (4. plass, 83 poeng)
Dette er en ny klasse er det brukes skandinaviske patronrifler i 12 mm Remington. Skytestillingen er stående på 50 meter. På forhånd hadde jeg kun testet rifla med ti skudd, og da ble det over 90 poeng. På standplass ble det noe kluss med oppfattelsen av reglene, noe som førte til at jeg måtte ta av reima på våpenet. Jeg var rimelig sikker på at reim var tillatt i denne klassen, men andre mente det motsatte. Jeg tok ikke sjansen på å bli disket, så jeg skjøt uten reim, noe som endte opp med middelmådige 83 poeng og fjerdeplass. Med reim antar jeg at sluttsummen hadde vært fra 3 til 5 poeng høyere. Shit happens.

Lamarmora original (6. plass, 84 poeng)
Dette er klassen for militære riflede perkusjonsmusketter stående på 50 meter. Under skytingen gjorde jeg noe bra, og noe dårlig. Av positive ting får jeg ta med tre tiere, men bare én nier ødelegger. Når jeg i tillegg må ta med meg en tellende sekser havner en fort litt i bakleksa. Jeg var nok litt ivrig og skjøt for fort, noe som førte til mirage og dårligere serie enn hva som burde vært. Tror jeg.

18 lødig militær kammerlader (9. plass, 81 poeng)
Siden sølvet i denne klassen i fjor har jeg bare skutt 26 skudd med kammerladeren, noe som viste seg å være litt for lite. Jeg er relativt fornøyd med 81 poeng, noe som gjorde at jeg innkasserte min første sisteplass i et NM. Jaja, en gang må bli den første.

Minié original (5. plass, 74 poeng)
Her brukes det samme våpen som i Lamarmora, men skytestillingen er liggende på 100 meter. Dette skal være en av mine beste klasser, men det gikk skeis. Tre tellende seksere er ikke noe å samle på. Til slutt endte det opp med 74 poeng, men jeg var jammen ikke alene om å skyte dårlig i denne klassen. Sondre Nordhagen imponerte virkelig med sine 91 poeng, hele 13 poeng foran Arne Riis på sølvplass. Jeg var bare fire poeng fra sølv, så alt i alt var det kanskje ikke så galt, men jeg er svært misfornøyd med prestasjonen i denne klassen. Det var vanskelige forhold, og det verste var sola som gikk opp og ned hele tiden. I tillegg var det litt vind, og selv om jeg passet på å skyte sakte gikk pipa varm, noe som førte til mirage.

Remington match (3. plass og bronse, 92 poeng)
I denne klassen skytes det med replika patronrifler, liggende på 100 meter. I fjor skjøt jeg godt i denne klassen og endte opp på 98 poeng. Jeg begynte med å skyte tre skudd i samme hullet, bare synd det var i nieren. Da måtte det skrus litt på siktet – først litt opp, så litt til venstre, og til slutt litt til høyre. Omsider havnet jeg rundt tieren, men bare to ville inn. Resten av skuddene lå og hånet meg i nieren. Marginene er små, men det holdt faktisk til bronse med en latterlig lav poengsum. Den eneste som imponerte i denne klassen var Atle Bergersen som vant med 97 poeng.

Jeg har faktisk skutt denne klassen i to NM på rad på den amerikanske nasjonaldagen med en amerikansk rifle, og begge gangene har det blitt bronse.

Nå er treningen i gang fram mot Nordisk mesterskap i Finland neste uke. Det blir spennende å se hvordan en kan prestere på fremmed jord.

Til slutt en videosnutt jeg mikset sammen fra NM.

Kategorier
Svartkrutt og skyting

Sesongen er i gang!

Mariette, 13 skuddDette blir første innlegg som blir tagget med «NM 2010». I fjor skrev jeg opp noen ambisiøse mål for den kommende sesongen, og jeg satser selvfølgelig på å nå disse. Ett av målene er allerede nådd: en original glattløpet flintlåsmuskett er i hus, og valget falt på en svensk M-1815 infanterimuskett. Den ble kjøpt uten slagfjær, og pipa viste seg å være i særklasse dårlig, men Magnus Wiberg i Sverige fikset begge deler. Det blir nok ikke de store resultatene med denne i år – jeg har fremdeles ikke skutt med den. Jeg tar den nok med på NM, men har absolutt ingen mål. Nå blir det bare å prøve forskjellige ladninger, kuler og fettlapptykkelser fram mot NM.

Til nå i år har jeg skutt 13 skudd, og det skjedde i påsken med perkusjonsrevolveren. Resultatet ble ikke så verst til å være årets første skudd, selv om samlingen lå litt vel høyt, men samlingen var helt grei. Det blåste kraftig fra høyre, men jeg skjøt mellom kastene, så jeg tror ikke vinden hadde den store innvirkningen. Revolveren har gått en del tusen skudd, så jeg har lurt litt å skifte den ut med en ny Remington New Army, men det blir ikke i år.

Kategorier
Svartkrutt og skyting

Holdninger vi ikke vil ha

I dette innlegget satte jeg opp en del stevner jeg kunne tenke meg å delta på i 2010. Siden jeg bor i Bergen var det naturlig å blinke ut konkurransene i distriktet, som i praksis er aktivitetene til Bergen pistolklubbs svartkruttgruppe. Terminlisten deres står oppført med seks stevner: to feltstevner, ett klubbmesterskap, Bergensmesterskap og to andre stevner.

Før det første stevnet nå i mars tenkte jeg å være høflig å spørre formannen i svartkruttgruppen om det var mulig for skyttere fra andre klubber å stille på stevnene før det kom «framandfolk rekande til gards» uanmeldt. Svaret var ganske overraskende: «Beklager, det går ikke da dette er et klubbstevne.» Og ikke nok med det: Det var kun én av årets seks konkurranser som var åpen for andre enn klubbmedlemmer – dette til tross for at kun ett av stevnene i terminlisten står oppført som klubbmesterskap. Og årsaken? Det vites ikke, men det var visstnok bare skyttere fra deres klubb som hadde skutt svartkrutt de siste årene. Tidligere hadde de ringt rundt til andre, men interessen hadde uteblitt. Det var derfor ikke satt opp noe stevne som var åpent for andre skyttere, men Bergensmesterskapet «hang liksom igjen fra tidligere», og var fremdeles åpent for andre. Jeg må innrømme at jeg ikke skjønte helt logikken eller slutningen. Eller kortslutningen om du vil.

Nå spiller det for så vidt ikke noen stor rolle for meg – jeg klarer fint å få skutt de skuddene jeg trenger i løpet av sesongen andre steder – men hva er det med disse holdningene? Jeg har aldri opplevd i min tid som svartkruttskytter at skyttere fra andre klubber har vært uønsket på stevner. Under NM i svartkruttskyting får til og med utlendinger stille, om de ønsker det. Selvsagt får de ikke plasseringer eller medaljer, men de er hjertelig velkomne til å skyte. Og det er slik vi vil ha det!

For å snu situasjonen på hodet: Hva hadde skjedd dersom skyttere fra Bergen hadde spurt om å få delta på Haugesund pistolklubbs stevner? Svaret er enkelt: Det er rett og slett utenkelig at vi hadde sagt nei. Det tror jeg gjelder de fleste andre klubber i landet også, være det seg min klubb i Haugesund, på Korsfløyta, i Eidsberg, i Trondheim, på Sørlandet eller lengst mot nord.

Svartkruttmiljøet er kjent for å være inkluderende – la det fortsatt være slik i framtiden også!

Denne saken er også diskutert på forum.svartkrutt.net i denne tråden (kun åpen for registrerte medlemmer).

Kategorier
Svartkrutt og skyting

Svartkruttskyting som OL-gren

Hvert fjerde år får curlingsporten et voldsomt oppsving i forbindelse med OL. Curling har en del likheter med svartkruttskyting. Begge er presisjonsidretter som oppsto i senmiddelalderen, og begge har rundt 1000 aktive utøvere i Norge. Den store forskjellen er at curlingen evner å nå ut til de store massene – selvsagt med god hjelp fra OL.

Svartkruttskyting har også vært lansert som OL-gren. I 1996 ble det jobbet for at svartkruttskyting skulle være oppvisningsgren under OL i Atlanta, men dessverre kokte det ut i kålen. Det jobbes derimot fortsatt med å få svartkruttskyting på OL-programmet til OL i London i 2012. Følgende ble notert i et møtereferat fra det internasjonale svartkruttforbundet MLAIC i 2008:

«Italy’s proposal that the MLAIC seek official recognition by the CIO or GAIFS and attempt to be a demonstration sport in the 2012 Olympics in London was discussed, and it was decided that the MLAGB and Secretary General will approach the organizing committee of the Olympics regarding the possibility.»

Hva det ble til vet jeg ikke. Det vi mangler er noe som kan gjøre svartruttskytingen publikumsvennlig. Dersom jeg skulle lansere min egen vri på et eventuelt OL-program måtte det være en slags ti-kamp med ti klasser fra det tradisjonelle MLAIC-programmet – der skytterne måtte mestre både håndvåpen, rifle og muskett. Vinneren blir den med høyest poengsum sammenlagt, maksimalt 1000 poeng. Med flammer, røyk og og en påkostet fjernsynsproduksjon hadde dette garantert blitt en vinner!

Alternativt kunne vi hatt skiskyting med svartkruttvåpen i vinter-OL. Det hadde vært noe – kluss under lading av ekstraskudd hadde fått en ny dimensjon!

Kategorier
Ukategorisert

Våpen på fly

«Våpni sine skal mann på vollen ikkje gange eit fet ifrå», står det i Håvamål. Dette er et godt råd, for ifølge VG forsvant Ole Einar Bjørndalens to skiskytterrifler på flyturen ned til Vancouver og OL. Slike ting er en av årsakene til at jeg er allergisk mot å ta våpen med på fly! I tillegg til faren for at de blir ødelagt har de også lett for å «forsvinne» takket være uærlig flyplasspersonell eller rot.