Stikkordarkiv: svartkrutt

NM 2019 oppsummert

NM i svartkruttskyting 2019 ble avholdt på Korsfløyta skytebane siste helg i juni. Jeg stilte i syv klasser, og det ble to gull, to sølv og to bronse samt en fjerdeplass på meg. Her følger en logg over skytingene mine, mest for min egen del.

Jeg snek meg også inn i avisa Glåmdalen med litt reklame for kammerladerboka (faksimile fra glomdalen.no).

Colt    

Lørdag 29.06 2019 kl. 09:00, 25 meter
NM 2019 åpnet for min del på 25 meteren i første skytelag kl. 09.00 med klassen Colt (original perkusjonsrevolver). I Colt-klassen skyter jeg med en amerikansk Remington New Model Army i kaliber .44 fra 1863. Treningsgrunnlaget var omtrent fem–seks 13-skuddsserier gjennom våren og sommeren.

Serien gikk egentlig helt greit. Jeg skyter poengsummer høyt på 80-tallet med denne revolveren på en god dag. Samlingen lå litt til høyre, og kanskje var det sola som spilte meg et puss. Det endte uansett på 86 poeng og bronse. Rune Stensrud vant klassen med 88 poeng. Oddvar Deberitz hadde også 86 poeng, og vi hadde helt likt antall tiere, niere og åttere. Oddvars skudd var 8 millimeter bedre enn mitt dårligste, så da tok han sølvet.

I klassen Colt ble det 86 poeng.
I klassen Colt ble det 86 poeng.

Jarmann replika

Lørdag 29.06 2019 kl. 11:00, 50 meter
Jarmann replika skytes med patronrifle stående på 50 meter. Jeg skyter med en Shiloh Sharps Sporter #3 i kaliber .45–70 som jeg har brukt et par ganger i denne klassen med 90 peong som beste resultat fra NM. Denne klassen har jeg skutt godt på trening, men under NM ville det seg ikke helt. Det begynte bra med et par tiere og en god nier, men så begynte jeg å skyte et par åttere. På andre skiva ble det bare en tier og noen gode niere, men det ble dessverre en tellende åtter til slutt. Det holdt til 92 poeng og sølv. Igjen var det Rune Stensrud som snek seg foran, men denne gangen bare med ett poeng. Terje Brustad tok bronsen med 91.

I Jarmann replika ble det 92 poeng (bildet er tatt gjennom skivekikkerten med mobiltelefon).

18 lødig militær kammerlader

Lørdag 29.06 2019 kl. 13:00, 100 meter
Jeg har i mange år skutt med en nedkortet belgisk M/1849/59 i denne klassen, som altså er militær norsk kammerladningsgevær på 100 meter. I år skjøt jeg imidlertid med en trebånds M/1849/55 fra Kongsberg, som har et mye bedre avtrekk. Jeg skjøt 13 skudd i en samling som var helt grei, men det ble mest åttere. Med bare en tier, tre niere og resten åttere, så var det et under at det holdt til 85 poeng og bronse. Oddvar Deberitz var totalt overlegen med 95 poeng, mens Tore Martinsen var klart foran med 89 poeng. 

85 poeng i klassen for militær kammerlader på 100 meter.

Remington match    

Lørdag 29.06 2019 kl. 14:00, 100 meter
I Remington match (replika patronrifle liggende på 100 meter), skyter jeg med samme våpen som i Jarmann replika, det vil si Shiloh Sharps Sporter #3 i kaliber .45–70. Alt lå til rette for en god serie. Jeg hadde rolige avtrekk og det begynte også bra med to tiere. Men så kom det to åttere på rappen, og så en syver. De fleste skuddene følte jeg satt i tieren. Serien var litt lav, så jeg skrudde opp underveis, men det ble bare rot. Andre skiva ble like rotete. En gange mislykket konkurranse, som endte med 90 poeng og fjerdeplass. Rune Stensrud trakk nok en gang det lengste strået og tok gullet med 93 poeng. Wemunn Aabø og klubbkamerat Thorbjørn Holst fra Det Bergenske Skydeselskab tok henholdsvis sølv og bronse med 92 poeng.

I Remington match gikk det så som så med 90 poeng.

4»’ kammerlader

Lørdag 29.06 2019 kl. 16:00, 100 meter
I klassen for 4 linjers kammerladningsgevær liggende på 100 meter skyter jeg med et kort skytterlagsgevær fra 1863. Jeg har lenge slitt med presisjonen i denne, men har til slutt funnet en kule fra en original Kongsberg-kuletang som fungerer greit med rett ladning og papirvikling. Problemet er at geværet sprer mye vertikalt. Og noen ganger samler den meget godt, mens andre ganger sprer den over hele skiva. Alle skuddene satt i svarten, men det ble ingen tiere og bare én nier, noe som er en prestasjon i seg selv. Åttere var det imidlertid en del av, og det endte på 80 poeng og gull foran Dag Magne Winge og Bjørnar Osnes. Vi var for øvrig de eneste som skjøt denne klassen.

18 lødig 50 meter

Søndag 30.06 2019 kl. 10:00, 50 meter
18 lødig kammerladningsgevær stående på 50 meter er en ny klasse, og jeg brukte samme våpen som i 100-metersklassen (Kongsberg M/1849/55). Serien nå gikk egentlig helt greit, med alle tellende skudd i svarten. Resultatet ble 87 poeng og gull, og dermed ble jeg den første norgesmesteren i denne klassen. Som i klassen Colt hadde Oddvar Deberitz og undertegnede lik poengsum og likt antall tiere og niere etc., men denne gangen var mitt dårligste skudd hele 7 mm bedre enn hans. Tore Martinsen tok bronsen med 82 poeng.

Skivene fra klassen 18 lødig kammerlader 50 meter. 87 poeng.

12,17

Søndag 30.06 2019 kl. 12:00, 50 meter
NM 2019 ble avsluttet med en klasse jeg ikke hadde skutt siden NM for ti år siden: 12,17, som altså kun er for rifler i kaliber 12 mm Remington (12 × 44, 12 × 42 etc.). Jeg mener jeg bare har skutt denne klassen én gang tidligere. Mon tro om ikke skulle være mulig å slå poengsummen fra den gang, som var på fattige 83 poeng? Jeg brukte samme gevær som da, en militær Husqvarna Remington rolling block. Nå er Jämtkulen jeg brukte da erstattet med en egenprodusert kule i samme stil, og den har vist lovende tendenser

Under denne skytingen begynte det med to tiere, så en åtter, og så en tier til. Så ble det en ny åtter og en syver. Her måtte det skjerpings til, og jeg brukte lang tid på andreskiva. Det gikk likevel nokså dårlig, men jeg fikk inn en tier og tre niere. Dømmingen kan ikke ha vært helt patent, for det stemmer ikke med det jeg ser. På siste skuddet – som jeg brukte rundt fem minutter for å få av gårde – så fikk jeg en nier tett inntil en annen nier. Mellom disse to nierne ble det revet av en bit av skiva som så ut som et kulehull. Denne revnen ble tolket som en ekstra nier og en syver er ikke regnet med. Jeg fikk dermed 92 poeng, men skulle hatt 91. Terje Brustad tok gullet med 95 poeng, jeg fikk sølv med 92 som skulle ha vært 91, mens Leif Erik Theland også fikk 91 poeng. Heldigvis hadde jeg flere tiere enn Theland, så dermed hadde ikke feilen noe å si på rekkefølgen.

I klassen 12,17 endte det med 92 poeng, men det skulle egentlig vært 91.

Alt i alt var det et godt NM for min del. Jeg skulle gjerne skutt høyere poengsummer, men været var varmt og tørt, og da skyter jeg ofte litt lavere summer.

Nye skytebriller.

Skytebriller

Med alderen begynner øynene å svekkes. Jeg husker med glede tilbake 20 år da både korn og skur var skarpt, og blinken var rund og fin. Slik er det ikke lenger. Under forberedelsene til VM i Pforzheim i 2012 begynte jeg å merke at synet ikke var like klart som tidligere. Redningen da var at jeg kjøpte en Lyman Hawkeye noen timer før konkurransen startet. Dette er en irisblender som ble festet med sugekopp på brillen (ikke lenger i produksjon). Dette gjorde nytten i noen år, men da jeg nærmet meg 40 år merket jeg at det var på tide med en tur til optiker: Kornet og blinken var ikke lenger skarpe, og svarten på skiva var ikke lenger rund.

I mars 2018 var landets fremste ekspert på skytterbriller til stede på NM luft på Sotra: optiker Jan Brekke fra skytterbriller.no. Siden Sotra er like i nærheten lot jeg ikke sjansen gå fra meg. Det er noe med å få hjelp av folk som virkelig kan sitt fag. Facebook-kjendis ble man også.

Synstesten som viste et nærmest perfekt syn, men evnen til å fokusere skarpt var forringet med årene. Det var med andre ord ikke behov for bebrilling i det daglige, men en monokkel foran sikteøyet mente optikeren kunne bøte på fokuseringsproblemene. Jeg hadde med egen riflemuskett, slik at jeg fikk sett gjennom siktene mens brilleglass med forskjellig styrke ble utprøvd. Brekke anbefalte 0,75 styrke i mitt tilfelle. Da ble siktene skarpe som i min ungdoms tid, men svarten ble kanskje noe uklar. Om det skulle vise seg at det ble et problem rådet han meg til å gå ned til 0,50 i styrke på brillen. Innfatning måtte en også ha, og det ble en Olympic Champion. Brilleglasset fikk seg også en irisblender, før det ble brukt god tid på innstilling av det hele. Det ble en dyr affære, men forhåpentligvis verdt det.

Det ble lite skyting i fjor, men det var klart at svarten ble for uklar på 100 meter med 075 i styrke. Nå er nytt brilleglass med 0,50 i styrke kjøpt inn, så da får vi se om den nye optikken virker bedre i sesongen som kommer.

Nye skytebriller med irisblender.
Nye skytebriller med irisblender.

Vakre våpen – svart krutt blir ebok

svartkruttbok_storSiden min første bok Vakre våpen – svart krutt: svartkruttvåpen i krig, jakt og konkurranse fra 2005 for lengst er utsolgt fra forlaget – og det enda viser seg å være interesse for den – har jeg fått tillatelse av forlaget til å lage ebok av den og legge den ut på nett.

Det skjer derimot ikke med det første. Først vil jeg gå gjennom stoffet på nytt, og oppdatere tekst, bilder og illustrasjoner. Forhåpentligvis blir det en del nytt stoff også. Med travel timeplan er det ikke sannsynlig at den blir tilgjengelig før tidligst høsten 2015.

Det er flere muligheter når det gjelder format, blant annet ePub, pdf eller bare som en vanlig nettside på f.eks. blackpowderbook.com. Papir er dessverre ikke et alternativ, siden kostnadene blir for høye.

Hvilken form og format foretrekker du på en elektronisk publikasjon?

Nordisk 2014 oppsummert

Flott baneanlegg i København.

Flott baneanlegg i København.

Det begynner å bli lenge siden Nordisk, men travle tider etter sommeren har forhindret meg fra å komme med en oppsummering av egen innsats. Her følger en forsinket rapport.

19. juli kl. 11:00: Mariette
Nordisk 2014 begynte søndag morgen med perkusjonsrevolver på 25 meter, og aldri tidligere har jeg brukt lengre tid på en Mariette-serie. Det trettende skuddet gikk ikke av før fløyta gikk. Jeg tok meg god tid for hvert skudd, og min første feilladning i karrieren da jeg ladet et kammer uten gryn gjorde sitt til at halvtimen fløy. Den gamle Uberti Remington New Army-revolveren gjorde sakene sine ganske bra. Alle de 13 skuddene landet i svarten, og med 2 tiere, 5 niere og 3 åttere som tellende endte det opp med 89 poeng. Det holdt til 11. plass individuelt og lagsølv (Peterlongo), sammen med Dagfinn Torp (93 p. og Rune Stensrud (82 p.).

19. juli kl. 14:00: Whitworth replika
Jeg har ikke vært god venn med Whitworth-rifla på 100 meter denne sesongen, og etter Nordisk hadde jeg mest lyst til å bruke den som armeringsjern. Den sprer rett og slett for mye, og mange av skuddene forsvinner ut i hviten uten noen god grunn. Normalt holder denne rifla nieren på 100 meter, men denne gangen endte det opp med 4 niere, 4 åttere og 2 seksere. Totalt 80 poeng og sisteplass. God jul!

19. juli kl. 15:00: Remington Match
Etter Whitworth-serien begynte jeg å lure på om det var meg det var noe galt med. Remington Match var for så vidt en fin anledning til å finne det ut. I denne konkurransen begynte det bedre. Siden Johan Karlsson allerede hadde skutt 100 var det om å gjøre å kjempe om sølvet eller bronsen. Det begynte bra med 2 tiere før den første nieren kom. Dessverre var serien litt uryddig, og med 5 tiere, 3 niere og 2 sure tellende åttere endte det på 93 poeng og fjerdeplass. Svenskene tok de tre første plassene. I motsetning til de foran meg skjøt jeg uten skytejakke og -hansker, og det tapte jeg nok en medalje på. Kanskje på tide å investere i en juksejakke?

20. juli kl. 09:00: Donald Malson original
På søndagen åpnet jeg med Donald Malson original – altså original perkusjonsrevolver på 50 meter. Siden jeg var eneste påmeldte i originalklassen ble jeg henvist til replikaklassen. Denne konkurransen skulle vise seg å bli tøff. Det var så sterk sol på skivene at jeg valgte å skyte med solbriller, uten at det hjalp nevneverdig. Med serien 9-9-7-6-6-5-4-3-3-3 ble det 55 poeng. Jeg berget meg fra sisteplassen med et nødskrik siden en finne hadde ett poeng mindre enn meg. Min dårligste poengsum noen sinne i et mesterskap var et faktum.

20. juli kl. 11:00: Colt
Etter en kjapp puss var det tid for samme revolver i Colt. Det hjelper å halvere avstanden! I motsetning til under NM skjøt jeg både Colt og Donald Malson med papirpatroner. Dette gjør ladingen til en drøm, og presisjonen er ikke verst heller. Det gikk uansett bedre enn i NM; fire poeng opp og 81 poeng – noe som også betyr ny personlig rekord i mesterskapssammenheng (på to forsøk). Jeg skjøt med min originale Remington New Army, og siden jeg kun har brukt den denne sesongen har jeg ikke fått skutt meg helt inn. Jeg sikter halvveis rullende, og det gjør at jeg har litt problemer med vertikal spredning. Horisontalspredningen er derimot fin. 81 poeng fordelt på 1 tier, 2 niere, 5 åttere, 1 syver og 1 sekser plasserte meg ganske langt ned på lista på en 17 plass.

nordisk_2014

Undertegnede i samtale med Sondre Nordhagen.

20. juli kl. 13:00: Smith & Wesson replika
I denne klassen stilte jeg med et visst handicap siden jeg måtte bruke kuler av rent bly i stedet for den sedvanlige legeringen med 50/50 rent bly/hjulvekter. Jeg hadde rett og slett ikke hatt tid til å støpe kulene jeg trengte før mesterskapet. Selv om jeg bruker samme revolver som i Mariette, men med en konverteringstønne fra R&D i .45 Colt, så ble det mye stang ut. Selv med alle skuddene i svarten ble det utrolig mange syvere. 2 niere, 2 åttere og 6 syvere resulterte i 78 poeng og 13. plass. Det burde vært minst 10 poeng mer!

20. juli kl. 14:00: Vetterli replika
Jeg avsluttet Nordisk på 50-meteren med min nye Nemesis – Parker-Hale Whitworth-rifla. Denne gangen samlet den ikke så verst, men den satt litt høyt. Jeg var litt treg med å skru, så sluttsummen kunne vært bedre om jeg hadde begynt å skru tidligere. I  hodet var nok ferien allerede begynt.  Med bare 1 tiere, 4 niere og 5 høye åttere endte det på 86 poeng og 9. plass.

Skal du på NM eller Nordisk 2014?

Etter et travelt fjorår uten konkurranser tenkte jeg å stille både på NM og Nordisk i år – i henholdsvis Trondheim og København. I år er jeg med på kjøtt og flesk, og har ikke trent seriøst. Jeg har saktens skutt, men det har mest blitt lek og testing med nye våpen, blant annet med den svenske Jarmannen. I vinter fikk jeg også tak i en brukbar, original Remington New Army som har blitt testet med spisskuler fra originaltang og papirpatroner. En artikkel om dette kommer i svenske Hand- & luftvapenguiden 2014 og på svartkrutt.net.

Til NM satser jeg på å stille i følgende klasser (noen av dem blir nok droppet etter hvert som jeg finner ut at jeg ikke får skutt inn før NM):

  • Whitworth replika med .451 Parker-Hale Whitworth-rifle
  • Vetterli replika med .451 Parker-Hale Whitworth-rifle
  • Remington match med .45–70 Shiloh Sharps Sporter #3
  • Jarmann replika med .45–70 Shiloh Sharps Sporter #3
  • Jarmann original med 10,15×61 svensk Jarmann
  • Colt med .44 kaliber Remington New Army
  • Mariette med .44 kaliber Uberti Remington New Army
  • Smith & Wesson replika med .45 Colt konverteringstønne i Uberti Remington New Army
  • Donald Malson replika og original med ovennevnte perkusjonsrevolvere
  • Miquelet original med 18,55 mm svensk model 1815

Skal du på NM eller nordisk? Og hva skal du eventuelt skyte med?

NM 2012 oppsummert

Utbyttet fra NM 2012

Denne rapporten ble skrevet like etter NM, og selv om det er noen uker siden nå så har jeg ikke hatt tid til å publisere den. Alt i alt er jeg er fornøyd med utbyttet som ble tre gull og en sølv. Skyteloggen viste 400 skudd før NM, de fleste stående med rifle, og det viste igjen på resultatene. En skal ikke kimse av at det var skikkelig vestlandsvær i Eidsberg heller, det var jo nesten som på hjemmebane.

Whitworth replika

Dette var første gang jeg skjøt denne klassen, og det skulle vise seg at det ble dårlig tid. Ladeprosessen min er nok litt for omstendelig: krutt, pappskive, pusse med våt lapp, snu våt lapp og føre kule ned med tørr lapp. På grunn av tidspresset ble det rett og slett for lite tid til å skyte kontrollert på hvert skudd. Det ble til slutt tre tiere, og med en tellende åtter ble resultatet 92. Det siste skuddet gikk når standplassleder ropte stans, så jeg utnyttet i hvert fall tiden godt. På ett av skuddene klarte jeg også å somle med kruttet, slik en del av ladningen havnet på bakken. Jeg etterfylte litt krutt på gefylen, og typisk nok ble dette en tier.

Maximilian replika

Flintlåsrifleklassen på 100 meter var nok klassen jeg var dårligst forberedt i. Jeg tok min første NM-medalje i denne klassen på denne banen i 2004, og da ble summen 79. Denne gangen ble det 71, og et sted midt på resultatlisten. Her var det også litt rot, og flinten – av typen saget Arkansas-stein – måtte blant annet skiftes to ganger. Merkelig, for disse har fungert fint tidligere i sesongen. Dette var ikke en skyting jeg var fornøyd med, og her må det skjerpings til før VM.

Pennsylvania replika

To timer senere stilte jeg samme flintlåsrifle på 50 meter, og på stående skyting gikk det meget bedre. Pennsylvania er ifølge skyteloggen klassen jeg har trent mest på i år, og det viste igjen på resultatlistene. Jeg skiftet til engelsk naturflint fra Tom Fuller, og det var fullklaff. Det ble 13 raske skudd uten problemer. De første skuddene ble brukt til å finne riktig høyde, og etter det ble det fire tiere og resten niere, som holdt til 94 poeng og gull – hele 12 poeng foran Sondre Nordhagen på sølvplass. Dette er nok den skytingen jeg er aller mest fornøyd med totalt sett.

Vetterli replika

Vetterli-skivene.

Siste skyting på lørdagen var Vetterli, eller stående fri munnladningsrifle. Her bruker jeg samme rifle som i Whitworth. Her gikk det også bra. Jeg sto med fire tellende tiere og resten niere før sisteskuddet, noe jeg var veldig godt fornøyd med. De fleste tierne kom på siste skiva, og da det var mindre enn ett minutt igjen var et kun jeg som ikke hadde skutt ut. Jeg hadde bestemt meg for at sisteskuddet skulle bli en tier, og jeg siktet, ventet til jeg har helt klar før jeg begynte å trekke av. Og så blåste skiva ned. Irriterende. Så måtte jeg vente til den var hengt opp igjen før jeg skjøt en ny, god nier. 94 poeng holdt likevel til sølv, ett poeng bak Linda Johansen. Alt i alt er jeg godt fornøyd med denne klassen også.

Mariette

Mariette-skivene

Søndagen startet med to koseklasser, det vil si håndvåpen. Først ut var det med perkusjonsrevolveren. Her har jeg ingen ambisjoner, og treningsgrunnlaget siden EM forrige sesong var to tønner. Ikke akkurat hardtrening, altså. Likevel, her ble det ny personlig rekord med 91 poeng. Det ble selvsagt en tellende åtter, men jeg er likevel godt fornøyd med sjetteplass. Jeg skal i hvert fall slutte å trene med revolver!

Smith & Wesson replika

I denne klassen skifter jeg til patrontønne i perkusjonsrevolveren, og skyter patroner i .45 Colt. Her gikk det helt passe, og tieren på skivene forble hel. Her var jeg ikke fornøyd med førsteserien, så jeg skiftet fra patroner med sveitser 2 til noen andre ladet med Nitedals FFFg. Da kom det seg litt. 85 poeng holdt til en femteplass.

Minié original

For noen år siden var det nesten ikke en trening eller konkurranse jeg ikke var på 80-tallet med P-1856 Tower Enfield-riflemusketten min. Det har nå forandret seg. Jeg vet ikke om det er synet eller andre ting som gjør det, men det vil seg liksom ikke lenger på 100 meter. Jeg startet med to skivebom, sannsynligvis under. Siktet ble hevet et par hakk, og da begynte det å se bedre ut, men det ble liksom aldri det helt store. 77 poeng holdt likevel til gull i en litt deltakerfattig klasse.

Lamarmora original

Lamarmora-skivene.

Her skytes det med samme våpen som i Minié original, men avstanden er halvert og det skytes stående. Her begynte det litt dårlig, men det tok seg litt opp mot slutten. Summen ble 87, som også holdt til gull i en liten klasse. I denne klassen bør jeg snart begynne å krype over 90 poeng.

Veien mot VM

Flintlåsriflen er «pimpet» med dioptersikter i anledning VM.

Da var jeg klar for verdensmesterskapet i svartkruttskyting i Pforzheim i Tyskland i august. Den norske troppen er denne gangen på 12 skyttere. Vi har i år satset på å stille lag i mange klasser i håp om å gjøre det bra i noen av lagskytingene. Undere har jo skjedd før, men jeg tviler på at noen av de norske vil hevde seg individuelt i år. Forhåpentligvis vil noen gjøre mine pessimistiske spådommer til skamme.

Jeg skal skyte i følgende syv klasser:

  • Minié original: militær perkusjonsrifle liggende på 100 meter
  • Lamarmora original: militær perkusjonsrifle stående på 50 meter
  • Mariette: replika perkusjonsrevolver stående beste hånd på 25 meter
  • Maximilian replika: flintlåsrifle med rundkule liggende på 100 meter
  • Pennsylvania replika: flintlåsrifle med rundkule stående på 50 meter
  • Whitworth replika: fri perkusjonsrifle liggende på 100 meter
  • Vetterli replika: fri perkusjonsrifle stående på 50 meter

Test av ladninger i flintriflen på 50 meter med sveitser (til venstre) og Wano.

Test av ladninger i flintriflen på 50 meter med sveitser (til venstre) og Wano.

Plasseringsmessig har jeg ingen ambisjoner. Målet får bli å skyte over 90 poeng i så mange klasser som mulig.

I fjor hadde jeg problemer med synet i skarpt lys med åpne sikter. Det var vanskelig å fokusere på kornet, og svarten danset rundt omkring. En synstest viste nylig at jeg har tilnærmet perfekt syn (0 på begge øyne), men jeg ser ørlite bedre på det venstre. Etter en samtale med Jan Brekke i skytterbriller.no har jeg nå fått skytebriller med +0,25 på høyre øyet. Dette gjør at jeg ser blinken litt dårligere, men vil bli lettere å fokusere på kornet. Vi får se om det hjelper.

Før jeg kan begynne å skyte liggende må jeg også få operert et kne med en knekt menisk. Jeg forventer at operasjonsinnkallelsen er rett rundt hjørnet.

Slik ble jeg svartkruttskytter

Jeg har mange ganger fått spørsmål om hvorfor jeg driver med svartkruttskyting, og ikke noe mer normalt som for eksempel vanlig baneskyting. Ja, hvorfor gjør jeg egentlig det? Svaret blir ofte noe sånn som: «en interesse for historie og skyting», og det stemmer nok, men det er kortversjonen. Her følger forklaringen på hvorfor jeg har blitt som jeg er, hvorfor dagens svartkruttskyttere har en høy snittalder og om det er håp for rekrutteringen.

Det synes å være tre kategorier svartkruttskyttere:

  • de som er inspirert av historie og populærkultur som filmer, bøker og blader
  • de med foreldre som selv var, eller er, aktive
  • de som blir rekruttert av samboere/kjærester/ektefeller

Undertegnede til hest i barndommen, med farfars amerikahatt på hodet.

Undertegnede til hest i barndommen, med farfars amerikahatt på hodet.

Jeg tilhører den første kategorien. Fra jeg var liten har historie, jakt og skyting interessert meg. Noe av påvirkingen kom nok fra en farfar som var cowboy på prærien i Canada i 1930-årene. Den første boka jeg leste var bok nr. 1 i Davy Crockett-serien. På de første sidene ble det beskrevet at unge Davy hadde fått seg en ny rifle, og at det var noe galt med låsen. Dette fikk meg til å fundere på hvordan et munnladningsvåpen med flintlås fungerte – og etter det var det sannsynligvis gjort. Jeg sugde til meg informasjon, og maste meg etter hvert til å kjøpe et gammelt perkusjonsgevær fra daværende Aaserud import. Jeg kan ikke ha vært mer enn ti år gammel, og vraket kostet litt over 1000 kroner. Et ran, selvsagt, men det var med denne muskedunderen jeg skjøt mine første skudd med svartkrutt noen år senere.

Populærkulturens påvirkning

I årene før ildvåpnene tok overhånd lekte jeg indianer, skjøt med pil og bue, leste Sølvpilen, indianerbøker, historiebøker som Syvaarskrigen for 17de mai 1807–1814 eller Den amerikanske borgerkrigen, hørte på AC/DC eller spilte fotball (de to siste for å understreke at jeg var litt normal også).

Det var stor stas når det var westernfilm på NRK, enten som mandagsfilm eller lørdagsfilm. Blant filmene jeg husker best er Jeremiah Johnson (1972), borgerkrigsfilmen Shenandoah (1965) og Silverado (1985). TV-seriene Nord og sør (1985, Lonesome Dove (1989) og Utvandrarna (1971) gjorde også inntrykk, og førstnevnte var opphavet til manges interesse for den amerikanske borgerkrigen – meg inkludert. Er det forresten noen som vet hva originaltittelen er på filmen som NRK kalte noe sånn som «Siste vogna mot cheyennene»? Dessverre finnes det få norske inspirasjonskilder. Det eneste må være Nattseilere, der Helge Jordal blant annet skjøt vilt rundt seg med en Kongsberg Remington i en episode.

Det er altså et helt miljø av sånne som meg, både i Norge og internasjonalt. Populærkulturen en blir utsatt for i barne- og ungdomstiden – for eksempel filmer, bøker og blader – er med på å definere hva en blir senere i livet. En kan ikke unngå å legge merke til at mange av svartkruttskytterne som er aktive i dag begynner å dra på årene. Den moderne svartkruttsporten oppsto i 1960-årenes USA, og interessen ble blant annet vekket av 100-årsjubileet for den amerikanske borgerkrigen (1861–1863) og 200-årsjubileet for den amerikanske revolusjonen (1775–1783). Reenactment-avdelinger ble stiftet til ulike jubileumstilstelninger, og veien var ikke lang konkurranseskyting med skarpe skudd. Norsk svartkruttunion ble stiftet i 1983, etter påvirkning fra likesinnede i andre land. Hva var det som påvirket de moderne svartkruttpionerene som vokste opp i 1940- og -50-årene?

Westernkulturens storhetstid

Westernfilmen- og litteraturen hadde sin siste storhetstid fra slutten av 50-årene fram til et stykke inn i 70-årene. Hele familien benket seg foran TV-en da NRK sendte Bonanza og Krutrøyk. Bonanza sendes riktig nok fremdeles på TV 2, men tiden har nok gått den gamle serien litt forbi.

Alle nordmenn kjenner Kjell Hallbings bøker om Morgan Kane, som ble skrevet i perioden 1966–1982. Populære italienske tegneserier Vill vest, Tex Willer, og min favoritt, Pioner, var mange ungdommers faste sengelektyre.

Mange av dagens eldre svartkruttskyttere vokste altså opp med disse forbildene. Kanskje ikke rart at mange av dem valgte å gå inn på svartkruttskytterens røykfylte sti? Men hva skjedde? Jo, Star Wars og science fiction – drømmen om en rykende revolver ble byttet ut med lyssverd av plast. Trist, selvfølgelig. Så kom dataspillene, og i dag spilles dataspill som World of Warcraft der en for noen generasjoner siden lekte cowboy og indianer.

I min generasjon (jeg er født i 1978) finnes det noen få lyspunkt, blant annet filmer som Young Guns (1988), Young Guns II (1990), Danser med ulver (1990), Den siste mohikaner (1992) og Geronimo – an American legend (1993). Disse filmene, samt den nevnte TV-seriene Nord og sør og Lonesome Dove, er blant grunnene til at en del av dagens yngre svartkruttskyttere i sin tid ble rekruttert. Men hva med rekrutteringen i framtiden?

Hva med fremtiden?

Utover i 1990-årene ble det mer stille på filmfronten, men nå har det begynt å lysne litt igjen. De siste årene har filmer og TV-serier – og faktisk også dataspill – som kan inspirere fremtidige svartkruttskyttere blitt flere og flere. HBOs fantastiske TV-serie Deadwood, TNTs Into the West og den nye og lovende Hell on Wheels og er gode tilskudd. Filmene har også blitt flere og bedre, selv om ikke alle holder mål. Eksempler er: Alamo (2004), 3:10 to Yuma (2007), Cohen-brødrenes True Grit (2010) og The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007). Spill med westerntema, som Red Dead Redemption og Call of Juarez, har også gjort det bra.

På litteratursiden kan nyutgivelsen av Morgan Kane-serien kan også bidra til å øke interessen om gamle våpen, selv om det nok helst er gamle fans som kjøper de nye bøkene. Forhåpentligvis kan alt dette være positivt for rekrutteringen. Det blir spennende å se i tiden fremover. Selv er jeg forsiktig pessimist.

Ny tønne, nye muligheter

Skyting med svartkruttrevolver

Skyting med svartkruttrevolver

På søndag skjøt jeg årets første stevne – for øvrig også det første til klubben jeg var med på å starte i fjor: Det Bergenske Skydeselskab (se innlegg på forumet og flere bilder her). Jeg har så smått begynt å tenke på EM, jeg må si at resultatene i klassene jeg skal skyte i konkurranse med Europas storkanoner var ganske oppløftende.

Smith & Wesson
Det begynte med håndvåpen, først Smith & Wesson (patronrevolver) og deretter Mariette (perkusjonsrevolver). Treningsgrunnlaget mitt var en tønne med patronrevolveren og en tønne med perkusjonsrevolveren et par dager før konkurransen. Håndvåpen har jeg ikke tatt i siden Nordisk i Finland i fjor.

Vi skjøt under åpen himmel, og det var ikke fritt for at noen vindkast gjorde skytingen litt utfordrende. Det ble 82 poeng og seier i klassen. Ikke storveis skyting, men helt greit.

Mariette
I Mariette gikk det et par hakk bedre. Jeg har skiftet tønne i min velbrukte Uberti, og den ser ut til å fungere bra. Den skaver den berømte blyringen av kulene under lading. Det liker jeg ikke, og derfor skal hvert kammer få en svak kon i kammermunningen. Det ble seier her også, med 86 poeng. Det er faktisk tangering av min egen svake personlige rekord. Ny tønne, nye muligheter.

Remington
I Remington replika skjøt jeg som sedvanlig med min Shiloh Sharps i kaliber .45–70 gvt. Med ammunisjon fra i fjor ble det 92 poeng med åtte niere og to tiere. Skuddene satt stort sett på begge sider av tieren, men ville ikke helt inn i senter. Likevel, det ble seier i denne klassen også, men det skal sies at de andre skjøt originalvåpen med åpne sikter.

    Uoffisiell norgesrekord

Uoffisiell norgesrekord

Minié original
Så var det Minié original. Med skikkelig vått miniévær burde forholdene ligge til rette for en god poengsum. Det begynte litt sleivete med en ener litt høyt oppe til venstre. Jeg la litt mer luft mellom svarten og forsiktet, og dermed ble det neste skuddet en tier. Tross et par sleivskudd holdt resten av skuddene svarten. Det endte til slutt opp med 89 poeng og ny norgesrekord. Dessverre teller den ikke siden stevnet ikke var approbert.

Ellers må det sies at det var hyggelig å komme i gang med svartkruttskyting i Bergen. Det er mange dyktige skyttere i klubben, og med litt mer svartkrutterfaring kan det bli mye god skyting fra Det Bergenske Skydeselskab.

Sesongåpning

Model 1874 Sharps

Model 1874 Sharps

Sesongens første skytetrening ble gjennomført på Riple skytebane på lørdag med gjengen fra Det Bergenske Skydeselskab. Jeg hadde med meg min Model 1874 Sharps og P-1856 Tower Enfield, og skjøt en trettenskuddsserie med hver.

Resultatene var som forventet så som så, rusten som jeg er. Jeg har faktisk ikke skutt et skarpt skudd siden Nordisk i Finland i slutten av juli i fjor. Men nå må det skytes litt fram mot EM i august!

Sharps-rifla gikk sånn halvveis, og det meste havnet i hvert fall i svarten. Det ble vel 84 poeng på trettenskuddsserien – som for øvrig var noe lav. Det er rart, men jeg skyter alltid lavt i begynnelsen av sesongen, så går det litt høyere etter hvert.

Med riflemusketten gikk det litt tråere. Skuddene lå over hele skiva, og jeg kom meg aldri helt i gang. Det meste var nok skytterens skyld. Jeg kan i hvert fall ikke skylde på jevnheten på ammunisjonen. Etter serien krongraferte jeg to skudd, og begge skudd ble målt til 1112 fps (339 m/s). Både kulene og kruttet var veid (rester etter Nordisk), og løpet var skittent etter de tretten foregående skuddene. Ladningen var 55 grains sveitser 3 bak en 490 grains Lyman Old Style.

Ellers så var det hyggelig å møte nye medlemmer i skydeselskabet. Vi skal nok få mye moro fremover! Flere bilder fra treningen ligger forresten her.

EM, her kommer jeg!

– Hvis du skal til EM i Finland så må du gi meg beskjed i dag! var den bryske beskjeden MLAIC-delegat Winge i Norsk svartkruttunion la igjen på svareren min i dag. Jeg har snakket om EM siden i fjor, men hadde egentlig ikke bestemt meg. Men, hva annet kan en gjøre enn å stille når en blir stilt overfor et slikt ultimatum? Svaret måtte selvsagt bli ja.

Jeg måtte dermed litt i hyrten og styrten bestemme meg for hvilke klasser jeg skulle skyte. Siden det ikke kan skytes kammerladere og patronvåpen i EM blir det bare tre klasser på meg:

  • Minié original
  • Lamarmora original
  • Mariette

De to første klassene skytes med samme våpen, og det betyr at jeg bare trenger å ha to våpen med meg. Hvilken luksus! Det eneste som gjenstår er å få våpenkort på den orignale riflemusketten – og få den inn i våpenpasset.

Mesterskapet avholdes i august i Helsingfors i Finland. Den norske troppen ligger an til å bli på rundt ti menn og kvinner. Forhåpentligvis blir det flere siden arrangøren ligger så nær Norge.

Den offisielle nettsiden til mesterskapet er mlaic2011.fi.

Om klær og juksejakker

På svartkruttskytebanen kan skytterne deles inn i tre grupper – alt etter bekledning. Noen fantaster tar den helt ut, og kler seg i replikaklær fra 17- eller 1800-tallet. All ære til dem for det – de er med på å gjøre sporten mer fargerik, men gir den kanskje også et lite klovnepreg i visse sammenhenger. I motsatt ende av skalaen finner vi skytterne som tar på seg en moderne skytejakke (skytebukser ble forbudt i konkurranser i regi av MLAIC for noen år siden). På større stevner så er denne gruppen i flertall. I midten ser du skytterne som kler seg «vanlig», det vil si at har på seg moderne fritids- eller jaktklær. Denne gruppen er nok i flertall på lokale stevner, der breddeskytterne deltar. Det ovennevnte gjelder selvsagt muskett- og riflebanen. Håndvåpenskytterne har som regel en mer avslappet holdning til bekledningen, selv om jeg har sett at skyttere med hansker som omtrent låser håndleddet har blitt fersket under større mesterskap.

Moderne skytejakkeMen nok om håndvåpenskytterne. Det er ingen hemmelighet at jeg vil ha bort moderne skytejakker – eller «juksejakker» som de også kalles. Spesielt gjelder dette i militærklassene. Er det egentlig ikke litt merkelig at det er tillatt å skyte med flintlåsmusketter som er laget på 1700-tallet, og så kle seg i moderne skytterutrustning? Moderne krutt er ikke lov. Moderne kuler er heller ikke lov. Det stilles også strenge krav til muskettens autensitet. Hvorfor skal da moderne skytejakker tillates? Nei, da har jeg mer respekt for de som kler seg i originalbekledning, selv om jeg vil påstå at både juksejakkene og de som kler seg i historiske klær muligens er med på å skremme bort potensielle nye skyttere.

Hvorfor bruke moderne skytejakker?

Hvorfor er moderne skytejakker tillatt? I Norge følger vi det internasjonale MLAIC-reglementet, og her er moderne skytejakker tillatt. Forbudet mot skytebukser var et skritt i riktig retning. Motstanderne mot forbudet argumenterte blant annet med at buksene ga støtte til ryggen, og at skytebuksene var nødvendige for skyttere med ryggproblemer. Men, om skytejakkene forbys, bør da også irisblendere, fargefilter, moderne briller og lignende også forbys? Hvor langt skal en gå? Jeg har også hørt noen argumentere for at det fantes skinnklær i hine hårde dager også, men jeg er uenig i at det kan sammenligne fortidens skytterbekledning med det som brukes på moderne DFS-stevner.

Selv skyter jeg i en gammel feltjakke av ull, og tilhører dermed den midterste gruppen. Jeg har flere ganger de siste årene havnet på medaljeplass i NM og Nordisk der de tre øverste plassene har hatt lik poengsum, og jeg har vært eneste uten moderne skytejakke. Det vil med andre si at det er full mulig å skyte godt også uten skytejakke, og det er også mulig å havne øverst. Men, jeg antar at fordelen med skytejakka er så stor at det er mulig å knipe inn opptil flere poeng med den.

I nyopprettede nasjonale klasser ser vi at moderne skytejakker ofte forbys. Mitt håp er at dette er en trend som vil bre seg også til andre land.

Hva mener dere? Hvordan bør vi kle oss på banen?