I et ubetenksomt øyeblikk tidlig i vår meldte jeg meg på Stoltzekleiven opp – det bergenske motbakkeløpet som går for å være verdens bratteste. De 910 lengdemetrene fra Fjellveien til Sandvikspilen høres i utgangspunktet overkommelige ut, men med en stigning på 313,5 meter (34,5 %) er traseen beinhard. Og enda hardere blir det når en som meg har tilbrakt de siste fire årene i sofaen – for å sette det litt på spissen.
Siden jeg kom i mål i Stoltzen opp i 2010 på 12 minutter og 43 sekunder har det blitt lite fysisk fostring. Planen var å starte oppkjøringen i mai, men NM og nordisk i svartkruttskyting stjal det meste av fritiden på vårparten og sommeren. Først etter sommerferien i slutten av august begynte jeg å lete fram treningstøyet. Det første jeg la merke til var at tøyet var mistenkelig trangt sammenlignet med hva det var i 2010. En tur på badevekta avslørte hvorfor. Notater fra 2010 avslørte at jeg på den tiden veide rundt 77–78 kg. Kunne det være en skrivefeil? Nå vippet vekten nemlig mellom 84 og 85 kg. Slik jeg så det hadde jeg to valg: å legge på meg fem kilo og stille i 90-kilosklassen eller ta av minst fem kilo for å lette byrden.
Valget falt på det siste alternativet. Første tiltak var å prompte innføre et strengt kostholdsregime der fett og søtsaker ble redusert til et minimum (men litt må en unne seg i helgene). Så var det fysisk fostring. I 2012 fjernet jeg det meste av menisk i venstre kne, og det utelukker fotballtrening og løping i nedoverbakke. Jogging på flatmark er så kjedelig og tidkrevende at det ikke en gang ble vurdert. Det er heller ikke optimalt for skranglete knær. Den mest tidsøkonomiske treningsformen for meg er rett og slett å trene der det er bratt. I stedet for å jogge på flaten i to timer tar jeg heller en halvtimes hardtrening i bratt terreng. Da stiger pulsen raskt, og som en positiv bieffekt øker forbrenningen og kondisjonen blir merkbart bedre etter kort tid. Sammenlignet med jogging er det desto mer smertefullt, men det er bedre med en halvtimes smerte enn to timers kjedsomhet.
På grunn av nærheten til hjemmet ga jeg meg i kast med Ulriken før jeg prøvde meg i Stoltzen. For motivasjonens del tok jeg tiden fra start ved Brann stadion og inkluderte to mellomtider for å se hvordan tidene utviklet seg.
Treningen begynte nokså nøyaktig 45 dager før løpet og etter en måned og ti treningsturer var tiden redusert med 5 minutter og 33 sekunder. Kiloene rant også av. I Stoltzen gikk det tråere. Jeg hadde første tur litt under en måned før løpet, og klokket inn på 17 minutter og 2 sekunder. Og det gjorde vondt! Selv om en gjeng sherpaer fra Nepal hadde forbedret traseen siden sist, er jeg nokså sikker på at de i samme slengen laget fjellet brattere. Et par uker og to doble turer senere (altså en opp, gå ned og opp igjen) var tiden redusert til rundt 15 minutter.
To uker før løpet ble jeg syk og fikk ikke trent på over en uke. Jeg fikk skvist inn en intervalløkt i Christie-parken og en siste tur opp Stoltzen mandagen fem dager før løpet. Tiden var nå nede i 14:24. Etter generalprøven vendte jeg tilbake til sofaen for å samle overskudd til løpsdagen. Jeg satte meg som mål å komme inn på 13-tallet.
Til sammen ble det bare ca. 9,5 timer effektiv trening før løpet (ikke inkluert spaserturer ned fra Ulriken o.l.) fordelt på 18 økter: ti opp Ulriken, seks i Stoltzen og to intervalløkter. På løpsdagen viste vekten nøyaktig 79 kilo. Med andre ord fremdeles litt tung i forhold til 2010-versjonen.
Den 27. september kl. 17:40:10 ble jeg sendt oppover. I 2010 passerte jeg første mellomtid på 1:48, mens jeg hadde ligget på rundt 2 minutter på trening. Jeg følte meg slapp og sløv i kroppen på løpsdagen, og til første mellomtid viste klokka allerede 2:17. Selv hadde jeg glemt å starte stoppeklokka mi ved start, så jeg var lykkelig uvitende om den svake starten – og det var kanskje like greit. Etter hvert kom jeg bedre inn i rytmen og økte frekvensen litt. Halvveis ble passsert på tiden 6:28, og i det bratteste partiet begynte hjernen å snakke enda bedre med kroppen. Etter en liten sluttspurt klarte jeg å nå målet med seks sekunders margin og klokket inn på 13:53. Seks sekunder jeg kan bruke på akkurat det jeg vil og som bare er mine! Ingen stor tid, men det holdt nesten til øvre tredjedel av resultatlisten i min klasse og med det svake treningsgrunnlaget er jeg godt fornøyd. Nå gjelder det bare å holde formen ved like gjennom vinteren – noe som erfaringsmessig ikke alltid er like lett.
Dette innlegget ble for øvrig skrevet fra sofaen.
Se video fra målgang og halvveis på bt.no eller flere bilder og statistikk på Stoltzestatistikken.