Flintlåsriflen er «pimpet» med dioptersikter i anledning VM.
Da var jeg klar for verdensmesterskapet i svartkruttskyting i Pforzheim i Tyskland i august. Den norske troppen er denne gangen på 12 skyttere. Vi har i år satset på å stille lag i mange klasser i håp om å gjøre det bra i noen av lagskytingene. Undere har jo skjedd før, men jeg tviler på at noen av de norske vil hevde seg individuelt i år. Forhåpentligvis vil noen gjøre mine pessimistiske spådommer til skamme.
Jeg skal skyte i følgende syv klasser:
Minié original: militær perkusjonsrifle liggende på 100 meter
Lamarmora original: militær perkusjonsrifle stående på 50 meter
Mariette: replika perkusjonsrevolver stående beste hånd på 25 meter
Maximilian replika: flintlåsrifle med rundkule liggende på 100 meter
Pennsylvania replika: flintlåsrifle med rundkule stående på 50 meter
Whitworth replika: fri perkusjonsrifle liggende på 100 meter
Vetterli replika: fri perkusjonsrifle stående på 50 meter
Test av ladninger i flintriflen på 50 meter med sveitser (til venstre) og Wano.
Plasseringsmessig har jeg ingen ambisjoner. Målet får bli å skyte over 90 poeng i så mange klasser som mulig.
I fjor hadde jeg problemer med synet i skarpt lys med åpne sikter. Det var vanskelig å fokusere på kornet, og svarten danset rundt omkring. En synstest viste nylig at jeg har tilnærmet perfekt syn (0 på begge øyne), men jeg ser ørlite bedre på det venstre. Etter en samtale med Jan Brekke i skytterbriller.no har jeg nå fått skytebriller med +0,25 på høyre øyet. Dette gjør at jeg ser blinken litt dårligere, men vil bli lettere å fokusere på kornet. Vi får se om det hjelper.
Før jeg kan begynne å skyte liggende må jeg også få operert et kne med en knekt menisk. Jeg forventer at operasjonsinnkallelsen er rett rundt hjørnet.
Jeg har mange ganger fått spørsmål om hvorfor jeg driver med svartkruttskyting, og ikke noe mer normalt som for eksempel vanlig baneskyting. Ja, hvorfor gjør jeg egentlig det? Svaret blir ofte noe sånn som: «en interesse for historie og skyting», og det stemmer nok, men det er kortversjonen. Her følger forklaringen på hvorfor jeg har blitt som jeg er, hvorfor dagens svartkruttskyttere har en høy snittalder og om det er håp for rekrutteringen.
Det synes å være tre kategorier svartkruttskyttere:
de som er inspirert av historie og populærkultur som filmer, bøker og blader
de med foreldre som selv var, eller er, aktive
de som blir rekruttert av samboere/kjærester/ektefeller
Undertegnede til hest i barndommen, med farfars amerikahatt på hodet.
Jeg tilhører den første kategorien. Fra jeg var liten har historie, jakt og skyting interessert meg. Noe av påvirkingen kom nok fra en farfar som var cowboy på prærien i Canada i 1930-årene. Den første boka jeg leste var bok nr. 1 i Davy Crockett-serien. På de første sidene ble det beskrevet at unge Davy hadde fått seg en ny rifle, og at det var noe galt med låsen. Dette fikk meg til å fundere på hvordan et munnladningsvåpen med flintlås fungerte – og etter det var det sannsynligvis gjort. Jeg sugde til meg informasjon, og maste meg etter hvert til å kjøpe et gammelt perkusjonsgevær fra daværende Aaserud import. Jeg kan ikke ha vært mer enn ti år gammel, og vraket kostet litt over 1000 kroner. Et ran, selvsagt, men det var med denne muskedunderen jeg skjøt mine første skudd med svartkrutt noen år senere.
Populærkulturens påvirkning
I årene før ildvåpnene tok overhånd lekte jeg indianer, skjøt med pil og bue, leste Sølvpilen, indianerbøker, historiebøker som Syvaarskrigen for 17de mai 1807–1814 eller Den amerikanske borgerkrigen, hørte på AC/DC eller spilte fotball (de to siste for å understreke at jeg var litt normal også).
Det var stor stas når det var westernfilm på NRK, enten som mandagsfilm eller lørdagsfilm. Blant filmene jeg husker best er Jeremiah Johnson (1972), borgerkrigsfilmen Shenandoah (1965) og Silverado (1985). TV-seriene Nord og sør (1985, Lonesome Dove (1989) og Utvandrarna (1971) gjorde også inntrykk, og førstnevnte var opphavet til manges interesse for den amerikanske borgerkrigen – meg inkludert. Er det forresten noen som vet hva originaltittelen er på filmen som NRK kalte noe sånn som «Siste vogna mot cheyennene»? Dessverre finnes det få norske inspirasjonskilder. Det eneste må være Nattseilere, der Helge Jordal blant annet skjøt vilt rundt seg med en Kongsberg Remington i en episode.
Det er altså et helt miljø av sånne som meg, både i Norge og internasjonalt. Populærkulturen en blir utsatt for i barne- og ungdomstiden – for eksempel filmer, bøker og blader – er med på å definere hva en blir senere i livet. En kan ikke unngå å legge merke til at mange av svartkruttskytterne som er aktive i dag begynner å dra på årene. Den moderne svartkruttsporten oppsto i 1960-årenes USA, og interessen ble blant annet vekket av 100-årsjubileet for den amerikanske borgerkrigen (1861–1863) og 200-årsjubileet for den amerikanske revolusjonen (1775–1783). Reenactment-avdelinger ble stiftet til ulike jubileumstilstelninger, og veien var ikke lang konkurranseskyting med skarpe skudd. Norsk svartkruttunion ble stiftet i 1983, etter påvirkning fra likesinnede i andre land. Hva var det som påvirket de moderne svartkruttpionerene som vokste opp i 1940- og -50-årene?
Westernkulturens storhetstid
Westernfilmen- og litteraturen hadde sin siste storhetstid fra slutten av 50-årene fram til et stykke inn i 70-årene. Hele familien benket seg foran TV-en da NRK sendte Bonanza og Krutrøyk. Bonanza sendes riktig nok fremdeles på TV 2, men tiden har nok gått den gamle serien litt forbi.
Alle nordmenn kjenner Kjell Hallbings bøker om Morgan Kane, som ble skrevet i perioden 1966–1982. Populære italienske tegneserier Vill vest, Tex Willer, og min favoritt, Pioner, var mange ungdommers faste sengelektyre.
Mange av dagens eldre svartkruttskyttere vokste altså opp med disse forbildene. Kanskje ikke rart at mange av dem valgte å gå inn på svartkruttskytterens røykfylte sti? Men hva skjedde? Jo, Star Wars og science fiction – drømmen om en rykende revolver ble byttet ut med lyssverd av plast. Trist, selvfølgelig. Så kom dataspillene, og i dag spilles dataspill som World of Warcraft der en for noen generasjoner siden lekte cowboy og indianer.
I min generasjon (jeg er født i 1978) finnes det noen få lyspunkt, blant annet filmer som Young Guns (1988), Young Guns II (1990), Danser med ulver (1990), Den siste mohikaner (1992) og Geronimo – an American legend (1993). Disse filmene, samt den nevnte TV-seriene Nord og sør og Lonesome Dove, er blant grunnene til at en del av dagens yngre svartkruttskyttere i sin tid ble rekruttert. Men hva med rekrutteringen i framtiden?
Hva med fremtiden?
Utover i 1990-årene ble det mer stille på filmfronten, men nå har det begynt å lysne litt igjen. De siste årene har filmer og TV-serier – og faktisk også dataspill – som kan inspirere fremtidige svartkruttskyttere blitt flere og flere. HBOs fantastiske TV-serie Deadwood, TNTs Into the West og den nye og lovende Hell on Wheels og er gode tilskudd. Filmene har også blitt flere og bedre, selv om ikke alle holder mål. Eksempler er: Alamo (2004), 3:10 to Yuma (2007), Cohen-brødrenes True Grit (2010) og The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007). Spill med westerntema, som Red Dead Redemption og Call of Juarez, har også gjort det bra.
På litteratursiden kan nyutgivelsen av Morgan Kane-serien kan også bidra til å øke interessen om gamle våpen, selv om det nok helst er gamle fans som kjøper de nye bøkene. Forhåpentligvis kan alt dette være positivt for rekrutteringen. Det blir spennende å se i tiden fremover. Selv er jeg forsiktig pessimist.
Det finnes mange gode bøker om vikingtiden, men få som går i dybden i vikingenes krigskunst. Boka Vikinger i krig, skrevet av Kim Hjardar og Vegard Vike, tar for seg vikingenes krigføring. Den går grundig gjennom vikingenes krigshandlinger, og de historiske, våpenteknologiske og samfunnsmessige forutsetningene for toktene.
I tillegg lærer du om borganlegg og befestninger, skip, religion, ideologi, sårbehandling, utrustning og mye mer. Boka er rikt illustrert med fotografier, kart og tegninger.
Jeg fant også min masteroppgave i historie, Leidangen i operativ tjeneste, på litteraturlisten. Min oppgave la mest vekt på tiden etter tidsperioden boken favner over. Mens Vikinger i krig konsentrerer seg om vikingtiden, fra 750 til 1100, så tar Leidangen i operativ tjeneste for seg perioden 986–1429. En liten overlapp er det altså. Uansett er det gøy å se at arbeidet mitt kan brukes til noe fornuftig!
Her og der savner jeg kildehenvisninger, og noen teorier er kanskje dradd litt langt, men alt i alt er dette en interessant, og ikke minst underholdende, bok.
Boken er på 400 sider, koster 449,– kroner og er utgitt på Spartacus forlag.
Det har vært stille fra meg de siste månedene. Grunnen er at det har vært travelt på andre fronter. Vi har blant vært opptatt med flytting, oppussing og det som følger med et slikt prosjekt. Jeg har ikke skutt et skudd siden EM i slutten av august, og har heller ikke vært mye aktiv på forumet. Men, jeg har i det minste blitt lommekjent på IKEA og diverse fargehandlere (og ikke minst fargekartet). Jeg har også funnet ut at e-bøker er en stor fordel for de som flytter. Nok om det.
Nå begynner ting å roe seg, og jeg håper å få tid til litt mer svartkruttrelaterte ting resten av året. Skyting blir det neppe mye av, for nå må jeg snart begynne på Muskedunderen – medlemsbladet til Norsk svartkruttunion for de uinnvidde. To blader skal ut før jul, så det begynner å haste. Det er bare til å sende inn artikler eller annet stoff. Jeg regner med at det første av de to numrene blir fylt med resultatlister, mens det siste nummeret kan får mer interessant innhold. Vi får se.
Det nærmer seg EM. Forberedelsene har det vært så som så med – som vanlig når det nærmer seg mesterskap. Jeg hadde satt av en uke i sommerferien der jeg hadde tenkt å finpusse på formen, med heller varierende resultat. Jeg begynte lovende med en 95-serie med revolveren (Mariette) og 93 poeng i Lamarmora original. Veldig bra til meg å være, men etter det så kom jeg aldri i nærheten av slike summer.
Minié original fikk jeg ikke til i det hele tatt. Det beste resultatet var vel 82 poeng. Det skal sies at det var mye vind hver dag, vanskelige lysforhold og sol og regn om en annen, men problemet sitter nok like mye i knotten. Det blir tid til et par gjennomkjøringer før røykskyene brer seg i Finland, men jeg skulle gjerne vært bedre forberedt.
Det ble heller ikke bedre av at varmeelementet på min 11 år gamle Lee Pro 4-støpegryte tok kvelden. Jeg har nå fått nytt element, og jeg rekker heldigvis å støpe litt kuler før EM. For andre med samme problem så får du et slikt element til rundt hundrelappen fra Midway.
Målet er likevel ganske ambisiøst, nemlig å skyte over 90 poeng i alle de tre klassene jeg skal delta i: Minié original, Lamarmora original og Mariette. En må ta sats skal en hoppe over kulen!
Startlistene er nå klare (nordmennene befinner seg på side 63–64). Jeg skal skyte på følgende tider:
100 meter: Minié original onsdag 24. august kl. 15:00
50 meter: Lamarmora orignal torsdag 25. august kl. 09:00
25 meter: Mariette torsdag 25. august kl. 16:00
I år er det bare fem norske skyttere som deltar, som i tillegg til meg selv er Dag Magne Winge, Sondre Nordhagen, Linda Johansen og Oddvar Deberitz. Ryktene sa ti for noen måneder siden, så noen må ha trukket seg. Svenskene ser ut til å stille med hele 19–20 skyttere, mens danskene glimrer med sitt fravær.
Det kommer skyttere fra 16 ulike land: Østerrike, Belgia, Tsjekkia, Finland, Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Italia, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Slovakia, Spania, Sverige og Sveits.
Jeg skal prøve å oppdatere litt fra mesterskapet, enten på bloggen, forumet eller i nyhetsseksjonen på svartkrutt.net. Følg med!
På Norsk svartkruttunions generalforsamling fredag 24. juni 2011 ble jeg valgt til ny redaktør. Jobben består i å redigere medlemsbladet Muskedunderen, holde liv i norsksvartkruttunion.no samt å varme en av stolene i NSUs styre. Jeg har tidligere erfaring som redaktør i perioden 2003–2007, så jeg er godt kjent med jobben.
Jeg vil forsøke å ta tilbake noe av den linjen jeg hadde tidligere, og vil forsøke å lage et blad med fagstoff, blandet med informasjon fra styre og medlemmer. Målet er at bladet skal være interessant å lese. Kanskje vil det også dukke opp en og annen resultatliste, selv om jeg ikke er tilhenger av at resultater på død og liv må trykkes i et medlemsblad – spesielt ikke i disse internettider.
Men, jeg trenger stoff! Erfaringsmessig er det får som bidrar uten at jeg må ut og svinge redaktørpisken. Derfor kan du bidra med artikler, eller tips til hva du vil lese om. Ta kontakt dersom du har en ide.
Jeg satser på å få første nummer ut i september/oktober.
På søndag skjøt jeg årets første stevne – for øvrig også det første til klubben jeg var med på å starte i fjor: Det Bergenske Skydeselskab (se innlegg på forumet og flere bilder her). Jeg har så smått begynt å tenke på EM, jeg må si at resultatene i klassene jeg skal skyte i konkurranse med Europas storkanoner var ganske oppløftende.
Smith & Wesson
Det begynte med håndvåpen, først Smith & Wesson (patronrevolver) og deretter Mariette (perkusjonsrevolver). Treningsgrunnlaget mitt var en tønne med patronrevolveren og en tønne med perkusjonsrevolveren et par dager før konkurransen. Håndvåpen har jeg ikke tatt i siden Nordisk i Finland i fjor.
Vi skjøt under åpen himmel, og det var ikke fritt for at noen vindkast gjorde skytingen litt utfordrende. Det ble 82 poeng og seier i klassen. Ikke storveis skyting, men helt greit.
Mariette
I Mariette gikk det et par hakk bedre. Jeg har skiftet tønne i min velbrukte Uberti, og den ser ut til å fungere bra. Den skaver den berømte blyringen av kulene under lading. Det liker jeg ikke, og derfor skal hvert kammer få en svak kon i kammermunningen. Det ble seier her også, med 86 poeng. Det er faktisk tangering av min egen svake personlige rekord. Ny tønne, nye muligheter.
Remington
I Remington replika skjøt jeg som sedvanlig med min Shiloh Sharps i kaliber .45–70 gvt. Med ammunisjon fra i fjor ble det 92 poeng med åtte niere og to tiere. Skuddene satt stort sett på begge sider av tieren, men ville ikke helt inn i senter. Likevel, det ble seier i denne klassen også, men det skal sies at de andre skjøt originalvåpen med åpne sikter.
Uoffisiell norgesrekord
Minié original
Så var det Minié original. Med skikkelig vått miniévær burde forholdene ligge til rette for en god poengsum. Det begynte litt sleivete med en ener litt høyt oppe til venstre. Jeg la litt mer luft mellom svarten og forsiktet, og dermed ble det neste skuddet en tier. Tross et par sleivskudd holdt resten av skuddene svarten. Det endte til slutt opp med 89 poeng og ny norgesrekord. Dessverre teller den ikke siden stevnet ikke var approbert.
Ellers må det sies at det var hyggelig å komme i gang med svartkruttskyting i Bergen. Det er mange dyktige skyttere i klubben, og med litt mer svartkrutterfaring kan det bli mye god skyting fra Det Bergenske Skydeselskab.
Med jevne mellomrom skriver jeg artikler til diverse tidsskrifter, og da må det ofte leveres bilder i tillegg til tekst. Bildene gir leseren et førsteinntrykk av artikkelen, og det er derfor viktig at de gir et positivt inntrykk. I vinter skrev jeg en artikkel om flint- og perkusjonsmusketter. Da jeg tok bildene til artikkelen lærte jeg et par triks. Kanskje du kan få bruk for noen av dem?
Kamerautstyr
Først litt om kamerautstyret. Jeg bruker et Canon EOS 500D kamerahus, og til muskettbildene brukte jeg tre forskjellige objektiver:
Sigma 30mm 1:14 DC HSM
Sigma 10–20mm 1:4-5.6 DC HSM
Canon 50mm 1:1.8 II
Kameraoppsett i garasjen (mobilbilde). Legg merke til at våpenet ikke er eksponert i direkte sollys.
Å ta gode bilder er en kunst. Det vanskeligste er etter min mening å ta bilder av langvåpen. De fleste har sikkert sett bilder av våpen på nett der fotografens sokker vises nederst i bildekanten, og du så vidt ser våpenet som er sentrert på midten, fullt av skygger på et spraglete sengeteppe. For å få alle detaljene fram liker jeg å ha en nøytral bakgrunn – gjerne hvit. Lyssetting er viktig for å unngå skygger. Siden jeg ikke har godt nok lys- eller blitzutstyr valgte jeg å ta bildene ute i dagslys – ikke i direkte sollys, men i skyggen.
Hang ’em high!
Å legge våpenet på bakken er også en dårlig idé – da er det vanskelig å unngå skygger. Jeg valgte derfor å henge våpnene opp i garasjeåpningen. Like bak våpenet hang jeg opp et hvitt. Men hvordan unngå at opphenget viser på bildene? Løsningen ble å bruke tynn sen (pass på at den er tykk nok til å holde våpenet!).
Under fotograferingen tok jeg bildene via PC-en. Dette er en fordel fordi en kan gjøre en del innstillinger direkte fra PC-en, blant annet finne hvitbalanse, stille skarpt, velge lukkertid og stille blenderåpning. Det er en nødvendighet at kameraet settes på et stativ. Dersom bildene ikke tas via PC-en bruker jeg fjernutløser eller tidsinnstilling for å unngå rystelser som kan gjøre bildet uskarpt. Når jeg først hadde hengt opp et våpen tok jeg bilder med forskjellige utsnitt: helbilder, halvbilder, utsnitt av lås og eventuelle sikter.
Ubearbeidet råbilde.
Fremkalling i Photoshop og Lightroom
Når bildene er tatt er jobben langt fra over. Digitale bilder må «fremkalles» på lik linje med bilder fra analoge kameraer. Bildene blir tatt i råformat, og råformatet inneholder mye bildeinformasjon som må bearbeides. Fremkallingsjobben består i å justere farge, skarphet osv. I dette eksempelet besto jobben også av å fjerne bakgrunnen, og rester av opphenget.
Fjerning av bakgrunn og rester etter oppheng i Adobe Photoshop.
Det første steget i fremkallingen var å ta bildet opp i Adobe Photoshop og fjerne bakgrunnen – eller dypetse som også kalles. Dette ble gjort ved å tegne et utsnitt rundt våpenet med penneverktøyet. Etterpå kan du legge på den bakgrunnen eller bakgrunnsfargen du vil. Fargejusteringen gjør jeg til slutt – enten i Photoshop eller Adobe Lightroom.
Slik ser bildet ut når det er ferdig fremkalt. Våpenet på bildet er en svensk M-1815 flintlåsmuskett.
Dette var kjapt oppsummert hvordan jeg tar bilder av langvåpen. Hele resultatet kan du se i Hand- & LuftvapenGuiden 2011 som kommer ut like før sommeren.
Sesongens første skytetrening ble gjennomført på Riple skytebane på lørdag med gjengen fra Det Bergenske Skydeselskab. Jeg hadde med meg min Model 1874 Sharps og P-1856 Tower Enfield, og skjøt en trettenskuddsserie med hver.
Resultatene var som forventet så som så, rusten som jeg er. Jeg har faktisk ikke skutt et skarpt skudd siden Nordisk i Finland i slutten av juli i fjor. Men nå må det skytes litt fram mot EM i august!
Sharps-rifla gikk sånn halvveis, og det meste havnet i hvert fall i svarten. Det ble vel 84 poeng på trettenskuddsserien – som for øvrig var noe lav. Det er rart, men jeg skyter alltid lavt i begynnelsen av sesongen, så går det litt høyere etter hvert.
Med riflemusketten gikk det litt tråere. Skuddene lå over hele skiva, og jeg kom meg aldri helt i gang. Det meste var nok skytterens skyld. Jeg kan i hvert fall ikke skylde på jevnheten på ammunisjonen. Etter serien krongraferte jeg to skudd, og begge skudd ble målt til 1112 fps (339 m/s). Både kulene og kruttet var veid (rester etter Nordisk), og løpet var skittent etter de tretten foregående skuddene. Ladningen var 55 grains sveitser 3 bak en 490 grains Lyman Old Style.
– Hvis du skal til EM i Finland så må du gi meg beskjed i dag! var den bryske beskjeden MLAIC-delegat Winge i Norsk svartkruttunion la igjen på svareren min i dag. Jeg har snakket om EM siden i fjor, men hadde egentlig ikke bestemt meg. Men, hva annet kan en gjøre enn å stille når en blir stilt overfor et slikt ultimatum? Svaret måtte selvsagt bli ja.
Jeg måtte dermed litt i hyrten og styrten bestemme meg for hvilke klasser jeg skulle skyte. Siden det ikke kan skytes kammerladere og patronvåpen i EM blir det bare tre klasser på meg:
Minié original
Lamarmora original
Mariette
De to første klassene skytes med samme våpen, og det betyr at jeg bare trenger å ha to våpen med meg. Hvilken luksus! Det eneste som gjenstår er å få våpenkort på den orignale riflemusketten – og få den inn i våpenpasset.
Mesterskapet avholdes i august i Helsingfors i Finland. Den norske troppen ligger an til å bli på rundt ti menn og kvinner. Forhåpentligvis blir det flere siden arrangøren ligger så nær Norge.
Den offisielle nettsiden til mesterskapet er mlaic2011.fi.
Jeg startet svartkruttkarrieren offisielt i Haugesund pistolklubbs svartkruttgruppe i 1996. Påmeldingen var i orden like etter fylte 18. Medlemsskapet gjorde at jeg kunne kjøpe min første replika svartkruttrifle – som for øvrig en Armi Sport Kentucky-rifle i kaliber 50.
I 2000 flyttet jeg til Bergen for å studere, og har i ettertid blitt boende. I mangel på egnede
svartkruttklubber fortsatte jeg å skyte for HPK. I fjor høst var jeg imidlertid med på å stifte en ny svartkruttklubb i Bergen: Det Bergenske Skydeselskap. Jeg kunne godt tenkt meg å opprettholde medlemskapet i HPK, men med en medlemskontingent i året på 1200,– kroner får det heller være.
Fra og med denne sesongen kommer jeg altså til å representere Det Bergenske Skydeselskab i konkurranser i regi av Norsk svartkruttunion. DBS har flere aktive skyttere enn HPK, så det skal bli spennende å se hva vi får til fremover. For min egen del betyr det i hvert fall at jeg kan skyte mer regelmessig. Og det må være en god ting.
