Kategorier
Historie

Prosjekt bjørkebek

I sommer fikk jeg det for meg å lage en porsjon bjørkebek – mest bare for å ha prøvd det. Bjørkebek var steinalderens superlim, og ble brukt til å lime blant annet pilspisser og styrefjær helt fra eldre steinalder før det gikk av bruk rundt vikingtiden. Beket har en gummiaktig konsistens som blir tilnærmet flytende når holdes inntil en glødende kullbit eller åpen varme.

Første steg: bjørketjære

Første steg i bekproduksjonen er å lage bjørketjære. Bjørkeneveren inneholder en olje, og det er blant annet denne som gjør at never brenner så godt. Å lage bjørketjære er i teorien enkelt: neveren tørrkokes i en tett beholder som har et hull i bunn. Når beholderen blir varm drypper bjørketjæren ned i en egen beholder.

Jeg brukte en Danish Cookies-kakeboks med lokk som jeg fylte med knusktørr, gammel bjørkenever. En spiker ble brukt til å lage et hull i bunn av boksen. Det er viktig at lokket er tett for dersom det kommer inn luft vil neveren ta fyr.

Kakeboks med never
Kakeboks med never

Deretter gravde jeg ned en hermetikkboks som fungerte som oppsamler for tjæren og plasserte kakeboksen oppå med hullet sentrert over blikkboksen. For å sikre at boksen holdt seg på plass la jeg en stein oppå lokket og tettet godt igjen med sand rundt boksen.

Nedgravd blikkboks
Nedgravd blikkboks.

Så var det bare å lage et bål over boksen, tenne på og vente til det brant ut. Etter en stund var det bare å rake opp glørne og ta opp boksen med en tang. En rask titt oppi boksen avslørte en fin liten skvett med tjære. Denne tjæren kan blant annet brukes til å impregnere tre og lær, eller til medisinsk bruk. I barndommen så jeg bjørketjære bli brukt på en hest med et åpent sår. Tjæren ble smurt på såret og skulle forhindre fluer fra å legge egg.

Brenning pågår
Brenning pågår.
Bjørketjære
Bjørketjære.
Hullet i kakeboksen som tjæren renner gjennom.
Hullet i kakeboksen som tjæren renner gjennom.

Koke inn tjæren til bek

For å lage bek må tjæren kokes inn. Jeg satte blikkboksen over glørne, men det viste det seg å være altfor varmt, og en liten avstikker for å redde en grinende unge var nok til at tjæren tok fyr og bare etterlot noen forkullede rester. Da var det bare til å rykke tilbake til start.

Innkoking
Innkoking til bek.
Mislykket
Første forsøk var mislykket.

Jeg tok meg mye bedre tid med innkokingen neste gang og var sikkert i overkant forsiktig da jeg kokte inn tjæren til bek. Prosessen tok nærmere to timer. Jeg kunne sikkert har brukt mer varme, men det er litt vanskelig å kontrollere med åpen ild. Det tok fyr to–tre ganger mot slutten, men det ble raskt slukket ved å legge et tefat over blikkboksen. Mot slutten ble det ganske mye røyk og tjæren ble en boblende gugge, og det signaliserer at beket er ferdig. Da boksen ble tatt bort fra varmen stivnet beket raskt. Før det stivner helt kan det rulles til en ball eller klebes rundt en pinne som på bildet nedenfor.

Resultatet ble til slutt et par pene klumper bek. Det har en gummiaktig konsistens når det er nedkjølt og kleber ikke. En liten test på et kappet pilemne viser at steinalderens superlim fungerer fint i dag også, selv om det er litt mindre arbeidskrevende å kjøpe seg en tube epoxylim.

Ferdig bjørkebek.
Ferdig bjørkebek.
Testing av limet.
Testing av limet.
Kategorier
Historie Varia

Påskespikk: barnebue

Vrakemnet før kapping.
Vrakemnet før kapping.

Poden er snart to og et halvt år, det vil med andre ord si at tiden er moden for hans første pil og bue. Jeg har liggende en god del bueemner av grønnask, og blant disse fant jeg et vrak som bare var brukbar til et par svært korte buer. Med andre ord perfekt til en liten barnebue.

Det er enkelt å lage en simpel bue av en frisk grein eller ungt tre, men etter en stund tørker de og knekker. Steinalderens og middelalderens buer ble som regel skåret ut fra gode og tørre stokker av alm, ask eller barlind. Jeg bestemte meg for å lage buen etter mønster fra en flatbuetype som ble brukt i Skandinavia for ca. 9000 år siden. Denne buetypen har fått navn etter Holmegaard i Danmark, der en rekke godt bevarte buer av denne typen har blitt funnet i myrene. Jeg har tidligere laget et par av denne buetypen i full størrelse, samt noen mindre barnebuer.

Holmegaardsbuene har flate lemmer med et opphøyet grep på midten, og relativt enkel å lage. Barksiden av emnet utgjør forsiden, eller ryggen, på buen. Veden fjernes fra buens mage, eller den siden som er nærmest skytteren. Barken fjernes fra emnet, men det er viktig å ikke lage riper eller hakk i laget som er under barken. Da vil buen med stor sannsynlighet på ett eller annet tidspunkt knekke.

Motthull
Motthull

Emnet jeg valgte hadde et lite motthull ut mot siden, altså et lite rundt hull som er forårsaket av en trespisende borebille. Hullet var derimot så langt ut mot siden at det kunne skjæres bort.

Emnet ble kappet i tre stykker og jeg valgte ut det minste emnet til dette lille prosjektet. Selve emnet var ikke mer enn 44 cm langt. Det ble først grovtilpasset med øks. For å finne senterlinjen festet jeg en tegnestift i hver ende av emnet og strakk en tråd mellom dem. Deretter ble senterlinjen tegnet opp med blyant. Jeg fortsatte grovtilpasningen med øks, og tegnet deretter opp bueformen på frihånd.

Så var det bare å ta kniven fatt og spikke til begge buelemmene var tynne nok til å kunne bøyes bakover. Begge lemmene skal bøye seg med tilnærmet likt, så du må spikke forsiktig og passe på at du ikke fjerner for mye. Under følger litt mobilbilder som viser prosessen fra emne til  bue.

Emnet er kappet i tre.
Emnet er kappet i tre.

Emnet før øksingen begynte.

Emnet før øksingen begynte.
Emnet før øksingen begynner.
Emnet grovtilpasses med øks.
Emnet grovtilpasses med øks.

Buen begynner å ta form.

Buen begynner å ta form. Buen begynner å ta form.

Buen begynner å ta form.
Buen begynner å ta form.
Under spikkingen viste det seg at borebillehullet bare var inngangen, og etter hvert åpenbarte det seg en del ganger ut mot tuppen på det ene lemmet. Det viste seg likevel å gå greit.
Under spikkingen viste det seg at borebillehullet bare var inngangen, og etter hvert åpenbarte det seg en del ganger ut mot tuppen på det ene lemmet. Det viste seg likevel å gå greit.
Buestreng av tvunnet, vokset lintråd.
Buestreng ble tvinnet av vokset lintråd. Det vil si, her måtte me juksa litt, for den hadde jeg liggende fra en voksenbue.
Bue og pil klar for testskyting.
Piler ble laget av en tynn blomsterpinne, og tre styrefjærer gir den stabilitet og rotasjon i flukten. Spissen er butt, og den må nok polstres med filt eller lignende for å unngå skader.

 

Toåringen tok imot buen med stor entusiasme, skjøt et par piler god hjulpet av sin far. Etter et par minutter ble han lei og gikk tilbake til bilene sine.
Toåringen tok imot buen med stor entusiasme, skjøt et par piler god hjulpet av sin far. Etter et par minutter ble han lei og gikk tilbake til bilene sine.
Kategorier
Litteratur Svartkrutt og skyting

Vakre våpen – svart krutt blir ebok

svartkruttbok_storSiden min første bok Vakre våpen – svart krutt: svartkruttvåpen i krig, jakt og konkurranse fra 2005 for lengst er utsolgt fra forlaget – og det enda viser seg å være interesse for den – har jeg fått tillatelse av forlaget til å lage ebok av den og legge den ut på nett.

Det skjer derimot ikke med det første. Først vil jeg gå gjennom stoffet på nytt, og oppdatere tekst, bilder og illustrasjoner. Forhåpentligvis blir det en del nytt stoff også. Med travel timeplan er det ikke sannsynlig at den blir tilgjengelig før tidligst høsten 2015.

Det er flere muligheter når det gjelder format, blant annet ePub, pdf eller bare som en vanlig nettside på f.eks. blackpowderbook.com. Papir er dessverre ikke et alternativ, siden kostnadene blir for høye.

Hvilken form og format foretrekker du på en elektronisk publikasjon?

Kategorier
Varia

Fra sofaen til Stoltzen opp på 45 dager

Klar til start etter 45 dagers trening.
Klar til start etter 45 dagers trening. Smilet forsvinner kjapt.

I et ubetenksomt øyeblikk tidlig i vår meldte jeg meg på Stoltzekleiven opp – det bergenske motbakkeløpet som går for å være verdens bratteste. De 910 lengdemetrene fra Fjellveien til Sandvikspilen høres i utgangspunktet overkommelige ut, men med en stigning på 313,5 meter (34,5 %) er traseen beinhard. Og enda hardere blir det når en som meg har tilbrakt de siste fire årene i sofaen – for å sette det litt på spissen.

Siden jeg kom i mål i Stoltzen opp i 2010 på 12 minutter og 43 sekunder har det blitt lite fysisk fostring. Planen var å starte oppkjøringen i mai, men NM og nordisk i svartkruttskyting stjal det meste av fritiden på vårparten og sommeren. Først etter sommerferien i slutten av august begynte jeg å lete fram treningstøyet. Det første jeg la merke til var at tøyet var mistenkelig trangt sammenlignet med hva det var i 2010. En tur på badevekta avslørte hvorfor. Notater fra 2010 avslørte at jeg på den tiden veide rundt 77–78 kg. Kunne det være en skrivefeil? Nå vippet vekten nemlig mellom 84 og 85 kg. Slik jeg så det hadde jeg to valg: å legge på meg fem kilo og stille i 90-kilosklassen eller ta av minst fem kilo for å lette byrden.

Valget falt på det siste alternativet. Første tiltak var å prompte innføre et strengt kostholdsregime der fett og søtsaker ble redusert til et minimum (men litt må en unne seg i helgene). Så var det fysisk fostring. I 2012 fjernet jeg det meste av menisk i venstre kne, og det utelukker fotballtrening og løping i nedoverbakke. Jogging på flatmark er så kjedelig og tidkrevende at det ikke en gang ble vurdert. Det er heller ikke optimalt for skranglete knær. Den mest tidsøkonomiske treningsformen for meg er rett og slett å trene der det er bratt. I stedet for å jogge på flaten i to timer tar jeg heller en halvtimes hardtrening i bratt terreng. Da stiger pulsen raskt, og som en positiv bieffekt øker forbrenningen og kondisjonen blir merkbart bedre etter kort tid. Sammenlignet med jogging er det desto mer smertefullt, men det er bedre med en halvtimes smerte enn to timers kjedsomhet.

På grunn av nærheten til hjemmet ga jeg meg i kast med Ulriken før jeg prøvde meg i Stoltzen. For motivasjonens del tok jeg tiden fra start ved Brann stadion og inkluderte to mellomtider for å se hvordan tidene utviklet seg.

På vei opp det bratteste partiet som kalles «Melkesyren». Her er begynner virkelig lår, legger og hode å stivne.
På vei opp det bratteste partiet som kalles «Melkesyren». Her er begynner virkelig lår, legger og hode å stivne.

Treningen begynte nokså nøyaktig 45 dager før løpet og etter en måned og ti treningsturer var tiden redusert med 5 minutter og 33 sekunder. Kiloene rant også av. I Stoltzen gikk det tråere. Jeg hadde første tur litt under en måned før løpet, og klokket inn på 17 minutter og 2 sekunder. Og det gjorde vondt! Selv om en gjeng sherpaer fra Nepal hadde forbedret traseen siden sist, er jeg nokså sikker på at de i samme slengen laget fjellet brattere. Et par uker og to doble turer senere (altså en opp, gå ned og opp igjen) var tiden redusert til rundt 15 minutter.

To uker før løpet ble jeg syk og fikk ikke trent på over en uke. Jeg fikk skvist inn en intervalløkt i Christie-parken og en siste tur opp Stoltzen mandagen fem dager før løpet. Tiden var nå nede i 14:24. Etter generalprøven vendte jeg tilbake til sofaen for å samle overskudd til løpsdagen. Jeg satte meg som mål å komme inn på 13-tallet.

Til sammen ble det bare ca. 9,5 timer effektiv trening før løpet (ikke inkluert spaserturer ned fra Ulriken o.l.) fordelt på 18 økter: ti opp Ulriken, seks i Stoltzen og to intervalløkter. På løpsdagen viste vekten nøyaktig 79 kilo. Med andre ord fremdeles litt tung i forhold til 2010-versjonen.

Den 27. september kl. 17:40:10 ble jeg sendt oppover. I 2010 passerte jeg første mellomtid på 1:48, mens jeg hadde ligget på rundt 2 minutter på trening. Jeg følte meg slapp og sløv i kroppen på løpsdagen, og til første mellomtid viste klokka allerede 2:17. Selv hadde jeg glemt å starte stoppeklokka mi ved start, så jeg var lykkelig uvitende om den svake starten – og det var kanskje like greit. Etter hvert kom jeg bedre inn i rytmen og økte frekvensen litt. Halvveis ble passsert på tiden 6:28, og i det bratteste partiet begynte hjernen å snakke enda bedre med kroppen. Etter en liten sluttspurt klarte jeg å nå målet med seks sekunders margin og klokket inn på 13:53. Seks sekunder jeg kan bruke på akkurat det jeg vil og som bare er mine! Ingen stor tid, men det holdt nesten til øvre tredjedel av resultatlisten i min klasse og med det svake treningsgrunnlaget er jeg godt fornøyd. Nå gjelder det bare å holde formen ved like gjennom vinteren – noe som erfaringsmessig ikke alltid er like lett.

Dette innlegget ble for øvrig skrevet fra sofaen.

Se video fra målgang og halvveis på bt.no eller flere bilder og statistikk på Stoltzestatistikken.

Kategorier
Svartkrutt og skyting

Nordisk 2014 oppsummert

Flott baneanlegg i København.
Flott baneanlegg i København.

Det begynner å bli lenge siden Nordisk, men travle tider etter sommeren har forhindret meg fra å komme med en oppsummering av egen innsats. Her følger en forsinket rapport.

19. juli kl. 11:00: Mariette
Nordisk 2014 begynte søndag morgen med perkusjonsrevolver på 25 meter, og aldri tidligere har jeg brukt lengre tid på en Mariette-serie. Det trettende skuddet gikk ikke av før fløyta gikk. Jeg tok meg god tid for hvert skudd, og min første feilladning i karrieren da jeg ladet et kammer uten gryn gjorde sitt til at halvtimen fløy. Den gamle Uberti Remington New Army-revolveren gjorde sakene sine ganske bra. Alle de 13 skuddene landet i svarten, og med 2 tiere, 5 niere og 3 åttere som tellende endte det opp med 89 poeng. Det holdt til 11. plass individuelt og lagsølv (Peterlongo), sammen med Dagfinn Torp (93 p. og Rune Stensrud (82 p.).

19. juli kl. 14:00: Whitworth replika
Jeg har ikke vært god venn med Whitworth-rifla på 100 meter denne sesongen, og etter Nordisk hadde jeg mest lyst til å bruke den som armeringsjern. Den sprer rett og slett for mye, og mange av skuddene forsvinner ut i hviten uten noen god grunn. Normalt holder denne rifla nieren på 100 meter, men denne gangen endte det opp med 4 niere, 4 åttere og 2 seksere. Totalt 80 poeng og sisteplass. God jul!

19. juli kl. 15:00: Remington Match
Etter Whitworth-serien begynte jeg å lure på om det var meg det var noe galt med. Remington Match var for så vidt en fin anledning til å finne det ut. I denne konkurransen begynte det bedre. Siden Johan Karlsson allerede hadde skutt 100 var det om å gjøre å kjempe om sølvet eller bronsen. Det begynte bra med 2 tiere før den første nieren kom. Dessverre var serien litt uryddig, og med 5 tiere, 3 niere og 2 sure tellende åttere endte det på 93 poeng og fjerdeplass. Svenskene tok de tre første plassene. I motsetning til de foran meg skjøt jeg uten skytejakke og -hansker, og det tapte jeg nok en medalje på. Kanskje på tide å investere i en juksejakke?

20. juli kl. 09:00: Donald Malson original
På søndagen åpnet jeg med Donald Malson original – altså original perkusjonsrevolver på 50 meter. Siden jeg var eneste påmeldte i originalklassen ble jeg henvist til replikaklassen. Denne konkurransen skulle vise seg å bli tøff. Det var så sterk sol på skivene at jeg valgte å skyte med solbriller, uten at det hjalp nevneverdig. Med serien 9-9-7-6-6-5-4-3-3-3 ble det 55 poeng. Jeg berget meg fra sisteplassen med et nødskrik siden en finne hadde ett poeng mindre enn meg. Min dårligste poengsum noen sinne i et mesterskap var et faktum.

20. juli kl. 11:00: Colt
Etter en kjapp puss var det tid for samme revolver i Colt. Det hjelper å halvere avstanden! I motsetning til under NM skjøt jeg både Colt og Donald Malson med papirpatroner. Dette gjør ladingen til en drøm, og presisjonen er ikke verst heller. Det gikk uansett bedre enn i NM; fire poeng opp og 81 poeng – noe som også betyr ny personlig rekord i mesterskapssammenheng (på to forsøk). Jeg skjøt med min originale Remington New Army, og siden jeg kun har brukt den denne sesongen har jeg ikke fått skutt meg helt inn. Jeg sikter halvveis rullende, og det gjør at jeg har litt problemer med vertikal spredning. Horisontalspredningen er derimot fin. 81 poeng fordelt på 1 tier, 2 niere, 5 åttere, 1 syver og 1 sekser plasserte meg ganske langt ned på lista på en 17 plass.

nordisk_2014
Undertegnede i samtale med Sondre Nordhagen.

20. juli kl. 13:00: Smith & Wesson replika
I denne klassen stilte jeg med et visst handicap siden jeg måtte bruke kuler av rent bly i stedet for den sedvanlige legeringen med 50/50 rent bly/hjulvekter. Jeg hadde rett og slett ikke hatt tid til å støpe kulene jeg trengte før mesterskapet. Selv om jeg bruker samme revolver som i Mariette, men med en konverteringstønne fra R&D i .45 Colt, så ble det mye stang ut. Selv med alle skuddene i svarten ble det utrolig mange syvere. 2 niere, 2 åttere og 6 syvere resulterte i 78 poeng og 13. plass. Det burde vært minst 10 poeng mer!

20. juli kl. 14:00: Vetterli replika
Jeg avsluttet Nordisk på 50-meteren med min nye Nemesis – Parker-Hale Whitworth-rifla. Denne gangen samlet den ikke så verst, men den satt litt høyt. Jeg var litt treg med å skru, så sluttsummen kunne vært bedre om jeg hadde begynt å skru tidligere. I  hodet var nok ferien allerede begynt.  Med bare 1 tiere, 4 niere og 5 høye åttere endte det på 86 poeng og 9. plass.

Kategorier
Svartkrutt og skyting

Krag vs. Sharps

For de som er interessert i Krag-Jørgensen, så har jeg begått en lettfattelig artikkel om Krag-Jørgensen-geværet som står å lese bakerst i Morgan Kane-bok nr. 61 Kanes lov som finnes i butikkhyllene nå.

Kanes lov
I godt selskap med annen kiosklitteratur.
Fem skudd med Krag-Jørgensen.
Fem skudd med Krag-Jørgensen.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg er den mest ivrige Krag-skytteren – det blir da litt for moderne, og så ryker det så lite. Men, jeg skal innrømme at lysten på en militær Krag-Jørgensen absolutt er til stede. Den ble ikke mindre i går etter at jeg ble tvunget til å skyte fem skudd med en langkrag og rekruttammunisjon mellom svartkruttseriene – for øvrig mine første røyksvake skudd på mange år. Og jeg som trodde at avtrekket på Jarmannen min var dårlig! Men, presisjonen liggende på 100 meter uten reim var ikke så aller verst. Jeg tar i hvert fall med meg de tre skuddene som samlet i en gruppe som hadde holdt tieren. Ikke så verst siden liggendeformen min er rusten i år etter bare tre treninger totalt + NM. Hva kan en egentlig forvente seg av presisjon med en Krag på 100 meter med åpne sikter?

Ni skudd med Shiloh Sharps.
Ni skudd med Shiloh Sharps.

Siste trening før Nordisk med de to våpnene jeg skal skyte på 100 meter – Parker-Hale Whitworth-rifla og Sharps-rifla – gikk sånn passelig, men jeg er langt fra der jeg var for noen år siden. I begynnelsen slet jeg med Whitworthen som spredte skuddene og skjøt for høyt, men etter å ha løsnet båndene litt gikk det seg til. Sharpsen treffer i tieren når jeg gjør jobben, men det gjør jeg bare av og til.

Varmen må ta litt av skylda i går – det var nærmere 30 grader på Kismul – og det er ikke hverdagskost for en regnvant vestlending!

Kategorier
Svartkrutt og skyting

NM 2014 oppsummert

NM bane i svartkruttskyting ble arrangert i tidsrommet helgen 27.–29. juli 2014 ved Jonsvatnet i Trondheim. I 2014 bestemte jeg meg for å prøve et par nye klasser, og det førte til at jeg valgte bort noen av de jeg har skutt godt i tidligere – som for eksempel Minié original, Lamarmora original og Pennsylvania. Her følger en gjennomgang av mine egne skytinger, mest som en dagbok for meg selv.

Mariette (replika perkusjonsrevolver)

Lør. kl. 09:00: 25 meter, standplass 3, Trondhjem Pistolklubbs bane

mariette
Mariette-serien

Første konkurransen i et mesterskap er nesten som åpningsrunden i en fotballiga – hva som helst kan skje. Matchtreningen var det også så som så med, for jeg hadde ikke skutt en konkurranse siden VM i Tyskland i 2012. Når treningsgrunnlaget med revolveren jeg skyter i denne klassen (en .44 kaliber Uberti Remington New Army) var på en serie i april og en tønne et par uker før NM, så var ikke akkurat forventningene skyhøye. Det var kanskje ikke så dumt, for det gikk ikke så aller verst. Det endte med 85 poeng etter bare ett skudd i hviten. To tiere hjalp selvsagt på sluttsummen. Siden mange andre også så ut til å skyte under pari endte det med sjetteplass og et shotglass i premie.

Smith & Wesson R (replika patronrevolver)

Lør. kl. 10:00: 25 meter, standplass 3, Trondhjem Pistolklubbs bane

smith_&_wesson_rNeste klasse skyter jeg med samme revolver, men med en konverteringstønne i .45 Colt. Med patronrevolveren var treningsgrunnlaget om mulig enda magrere: kun to tønner like før NM. Ammunisjonen jeg brukte var fra 2009, og ladet med Nitedals FFFg. Her var forventningene enda mindre, og eneste målet var å ikke skjemme meg helt ut. Serien var litt mer rufsete sammenlignet med Mariette-serien med tre skudd i det hvite, men det endte med samme poengsum (85 poeng). Det holdt til femteplass, og enda et shotglass i premie.

 

Colt (original perkusjonsrevolver)

Lør. kl. 11:00: 25 meter, standplass 3, Trondhjem Pistolklubbs bane

Colt-serien.
Colt-serien.

Så var det klart for debut i Colt-klassen, og den hadde jeg litt større forventninger til siden jeg tross alt hadde skutt en del serier med min nyanskaffede .44 kaliber Remington New Army laget i 1863. Denne revolveren har fått påsatt nytt forsikte, som egentlig var litt for høyt. Likevel har jeg ligget på rundt 90 poeng på trening. Slik skulle det ikke gå i konkurransen, for jeg slet med å finne riktig høyde. Den horisontale samlingen var faktisk ikke så verst, men vertikalt gikk det opp og ned som en jojo. Jeg hadde også målt opp litt for mye gryn, slik at spesielt de siste skuddene ble litt vanskelige å ladet. Slikt blir det ikke mye poeng av. Det endte med en serie for glemmeboka: 77 poeng og femteplass.

Miquelet O (original militær flintlåsmuskett)

Lør. kl. 13:00: 50 meter, standplass 1, Nidaros skytebane
Etter en times pause innfant jeg meg på 50-meteren. Først var det flintlåsmusketten som skulle til pers. To treningsserier i ukene før NM med varierende resultater utgjorde treningsgrunnlaget. Under NM gikk det helt greit med den svenske Modell 1815-musketten jeg skyter med. Alle de tretten skuddene gikk av relativt raskt og greit uten nevenverdig forsinkelse og alle de ti tellende satt i svarten. Uheldigvis var skuddene spredt utover hele det svarte, og med bare en nier som besteskudd endte det med 73 poeng og førsteplass (av to deltakere) i originalklassen. På grunn av få deltakere ble originalklassen slått sammen med replikaklassen, og der holdt summen til nok en femteplass.

Jarmann O (original patronrifle)

Lør. kl. 14:00: 50 meter, standplass 1, Nidaros skytebane
Så var det klart for nok en debut. I Jarmann-klassene skytes det med patronrifler stående på 50 meter, og som seg hør og bør stilte jeg med en original militær Jarmann i originalklassen med tilnærmet original papirviklet ammunisjon. Denne rifla kjøpte jeg i vår, og etter å ha slitt litt med å få den til å gå av fikk jeg vel egentlig aldri den helt store presisjonen. Selv om jeg har testet ammunisjon en del liggende på 50 meter, var treningsgrunnlaget ca. tre ståendeserier. Et tilbakevendende problem var at jeg enten skjøt for lavt eller for høyt, men som regel holdt skuddene seg i svarten. Det gjorde det under NM også. Det gikk faktisk overraskende bra! Med en tellende tier, fem niere og resten åttere ble det til slutt 87 poeng og bronsemedalje. En ren bonus der, altså. Sølvet gikk til Stig Kristoffersen som også hadde 87 poeng, men han hadde en nier mer enn meg. Oddvar Deberitz var et hestehode foran, og vant med 93 poeng.

Jarmann R (replika patronrifle)

Lør. kl. 15:00: 50 meter, standplass 1, Nidaros skytebane
Jarmann replika var også en ny klasse for meg. Her skjøt jeg med min .45–70 kaliber Shiloh Sharps. Jeg har en hel drøss med hullkorn liggende til denne, men ingen som passer på femti meter. Derfor måtte jeg bruke et stolpekorn og sikte rullende. For enhelhets skyld brukte jeg samme sikteinnstillinger som på 100 meter. Treningsgrunnlaget var rundt tre serier. Sharpsen skyter hull i hull om jeg klarer å holde den i ro, og de tre første skuddene satt omtrent i samme hullet. Bare synd de satt i åtteren, litt oppe til venstre. Etter litt justering fortsatte de to neste i åtteren under. Nå trodde jeg løpet var kjørt, men i resten av serien klarte jeg å få inn tre tiere og et par niere. Det gjorde at jeg endte på 88 poeng, og jeg var rimelig overrasket da jeg oppdaget at det holdt til gullmedalje med fire poengs margin.

Remington Match (replika patronrifle)

Lør. kl. 16:00: 100 meter, standplass 5, Nidaros skytebane

Remington Match-serien (skuddet som er sensurert med rødt er ikke mitt, det ble donert av en annen skytter – dessverre uten at det hjalp på poengsummen!)
Remington Match-serien.

Etterpå lusket jeg over til 100-meteren der jeg også brukte Sharpsen. Det hadde bare blitt tid til to treningesserier på 100 meter i år, men resultatene var lovende med summer mellom 92 og 96. En lei vind skapte problemer for mange i denne klassen, og selv om den hadde løyet litt sent på dagen var den fremdeles merkbar. Første skiva var rufsete med to åttere og fire niere, og neste gikk ikke særlig bedre. Selv med en tier klarte jeg ikke å holde resten av de tellende skuddene innefor nierringen, og derfor endte det med 89 poeng og femteplass. Rune Stensrud på standplassen ved siden av meg taklet forholdene mye bedre, og vant klassen med 96 poeng. Skuddet som er sensurert med rødt på bildet er ikke mitt, det ble donert av en annen skytter – dessverre uten at det hjalp på poengsummen!

Donald Malson O (original perkusjonsrevolver)

Søn. kl. 09:00: 50 meter, standplass 3, Trondhjem Pistolklubbs bane

Donalt Malson original-serien.
Donalt Malson original-serien.

Søndagen åpnet med nok en klassedebut. Som eneste deltaker i klassen Donald Malson original var jeg sikker på seier, men  siden jeg bare hadde skutt en tønne noensinne på 50 meter med revolver visste jeg ikke helt hva som ventet. Jeg brukte samme siktepunkt som på 25 meter, og med litt mindre gryn bak kula fungerte ting bedre. Det begynte med en syver, etterfulgt av en nier. Dette var jo lett! tenkte jeg i min enkelhet. Jeg kom fort ned på jorda igjen etter to toere på rappen, og deretter to firere. Første skuddet på andre skiva ble en klokkeklar innertier og siden jeg også avsluttet serien med en tier skjemte jeg meg ikke helt bort. Sluttsummen ble 65 poeng. Av positive ting kan det bemerkes at det gikk betraktelig bedre enn i Colt-klassen på 25 meter. Av en eller annen grunn ser det ikke ut til at denne klassen ble slått sammen med replikaklassen – i hvert fall ikke på de offisielle resultatlistene.

Vetterli R (replika fri perkusjonsrifle)

Søn. kl. 11:00: 50 meter, standplass 1, Nidaros skytebane
I Vetterli, eller fri perkusjonsrifle stående på 50 meter, bruker jeg min gamle Parker-Hale Whitworth kaliber .451″. Denne rifla skyter godt, men halter litt med sine mange tekniske problemer. En uke før NM måtte deler av stokken limes etter at et stort stykke falt av. Nippelgjengene i sneglehuset har også blitt borret opp pga. utbrente gjenger, og det førte til at jeg nå må bruke en 10 mm spesialnippel. Nok om det, rifla går godt. Alle tretten skuddene satt i svarten, men til tross for tre tiere ble det for mange åttere. Det holdt likevel til 89 poeng og bronsemedalje. Jeg irriterer meg litt over at jeg ikke klarte å holde igjen en del av de dårlige skuddene, men hodet hang ikke helt med. Jeg er fornøyd med plasseringen, men ikke med poengsummen.

Whitworth R (replika fri perkusjonsrifle)

Søn. kl. 13:00: 100 meter, standplass 1, Nidaros skytebane
Etter en times pause som jeg brukte til å innta et måltid lapskaus var det duket for samme rifle på 100 meter. Vinden var ikke helt på min side denne dagen heller, men rifla var heller ikke helt i form. Siden jeg ikke hadde rukket å pusse mellom 50- og 100-meterserien var det tydeligvis for mye kruttslam i nippelen og/eller sneglehuset. Jeg måtte bruke to tennhetter for å få av pusseskuddet, og jeg fikk også to klikk på to skudd senere i serie. Irriterende. Når hodet i tillegg allerede var begynt på hjemturen, gikk det som det gikk. Med tre skudd i det hvite – men alle de ti tellende spredt rundt i svarten – endte det med 82 poeng, tiendeplass og mitt dårligste Whitworth-resultat noensinne.

Oppsummering

Tre medaljer og plassering rundt femteplass i de fleste klassene bør jeg være godt fornøyd med, men jeg føler jeg har mer inne. Å skyte ti klasser var kanskje litt vel ambisiøst, men når en kjører i 11 timer hver vei er det greit å få skutt litt. Det er tross alt god matchtrening. Det var ellers overraskende at alle medaljene kom på ståendeøvelser. Jeg anser meg selv som liggendeskytter først og fremst.

Lite søvn både før og under NM spiller nok også litt inn, ikke minst mentalt. Er du litt sliten er det lett å slippe av gårde skudd en vet en kunne blitt bedre med litt konsentrasjon. Ingen poengsummer over 90 er jeg heller ikke særlig fornøyd med. Men det jeg er fornøyd med er selve stevnearrangementet og å få treffe alle menneskene i miljøet. En del av oss snakkes i Danmark under Nordisk mesterskap senere i juli!

Kategorier
Svartkrutt og skyting

Skal du på NM eller Nordisk 2014?

Etter et travelt fjorår uten konkurranser tenkte jeg å stille både på NM og Nordisk i år – i henholdsvis Trondheim og København. I år er jeg med på kjøtt og flesk, og har ikke trent seriøst. Jeg har saktens skutt, men det har mest blitt lek og testing med nye våpen, blant annet med den svenske Jarmannen. I vinter fikk jeg også tak i en brukbar, original Remington New Army som har blitt testet med spisskuler fra originaltang og papirpatroner. En artikkel om dette kommer i svenske Hand- & luftvapenguiden 2014 og på svartkrutt.net.

Til NM satser jeg på å stille i følgende klasser (noen av dem blir nok droppet etter hvert som jeg finner ut at jeg ikke får skutt inn før NM):

  • Whitworth replika med .451 Parker-Hale Whitworth-rifle
  • Vetterli replika med .451 Parker-Hale Whitworth-rifle
  • Remington match med .45–70 Shiloh Sharps Sporter #3
  • Jarmann replika med .45–70 Shiloh Sharps Sporter #3
  • Jarmann original med 10,15×61 svensk Jarmann
  • Colt med .44 kaliber Remington New Army
  • Mariette med .44 kaliber Uberti Remington New Army
  • Smith & Wesson replika med .45 Colt konverteringstønne i Uberti Remington New Army
  • Donald Malson replika og original med ovennevnte perkusjonsrevolvere
  • Miquelet original med 18,55 mm svensk model 1815

Skal du på NM eller nordisk? Og hva skal du eventuelt skyte med?

Kategorier
Historie Litteratur Svartkrutt og skyting

Bok: Sharpshooters 1750-1900

sharpshootersJeg skrev tidligere om fordelene (og ulempene) med ebøker. En bok jeg gjerne skulle hatt på ebokformat er Gary Yees Sharpshooters 1750–1900: The Men, Their Guns, Their Story. Den er nemlig så tung og svær at den er vanskelig å lese på en komfortabel måte! Størrelsen innebærer også at den er full av nyttig informasjon om militære skarpskyttere.

Faktisk så begynner amerikanske Yee den 856 sider lange beretningen i Norge, nærmere bestemt med Karl den 12, som stupte utenfor Halden i 1718. Yee går ut fra at den svenske kongen falt for en norsk skarpskytters kule, men debatten om hva som egentlig forårsaket kongens død pågår fremdeles. Kanskje får vi aldri svaret på om det var en svensk snikmorder, en norsk kardesk eller en norsk muskettkule som drepte kongen.

En stor del av boka omhandler skarpskyttere fra den amerikanske borgerkrigen, men også tiden før og etter er dekket. Vi får blant annet vite mer om skarpskyttere i den amerikanske uavhengighetskrigen, krigene i Texas og Mexico i 1830- og 1840-årene, Napoleonskrigene, Krim-krigen, den spansk-amerikanske krig og Boer-krigen – for å nevne noe.

Boka er full av interessante anekdoter og historier fra skarpskytingens historie – både om skarpskytterne og våpnene de brukte. Den er skrevet av en svartkruttskytter, og det hever selvsagt kvaliteten at han har førstehåndskunnskap om hvordan våpnene ble brukt.

Boka kan kjøpes direkte fra forfatteren og koster 45 dollar (rundt 270 kroner) + frakt. Sharpshooters 1750–1900: The Men, Their Guns, Their Story ble første gang publisert i 2009, og er illustrert med svart-hvitt-bilder og illustrasjoner.

Kategorier
Historie Litteratur

Bok: Waterloo

waterlooHva vet du egentlig om Waterloo? De fleste vet nok at den søvnige lille belgiske landsbyen ble skrevet med blod inn i historien en dag i 1815, og at Napoleon fikk sitt endelige nederlag der. Men hva skjedde egentlig søndag den 18. juni mellom klokken ett og solnedgang? Det er skrevet en rekke bøker om slaget, og etter min mening er en av de beste – og mest lettleste – skrevet av den italienske historikeren Alessandro Barbero.

Barbero følger menige soldater og offiserer på begge sider, og gir et livaktig bilde av hva som skjedde under slaget – med alt fra værforhold og topografi til stridsteknikk og detaljerte beskrivelser av de forskjellige fasene av slaget.

Visste du for eksempel at britene slåss i det som blir betegnet som nødformasjoner nesten hele dagen i frykt for det franske kavaleriet? Dette gjorde formasjonene sårbare for artilleriild, og det er vanskelig å forestille seg hvordan det må ha føltes å stå i karre (åpne firkantformasjoner) storparten av slaget mens kanonkulene ustanselig slo ned rundt en. Barbero lykkes godt med å beskrive denne frykten.

En del av materialet er basert på brev og memoarer fra menige soldater, noe som er en kjærkommen avveksling fra høyere offiserers synspunkter om slaget.
Noen svartkruttskyttere vil av og til merke at den norske oversettelsen hangler litt m.t.p. våpentekniske detaljer, men det får gå. Alt i alt er dette en svært lesverdig bok.

Originalen kom på italiensk i 2003 under originaltittelen La battaglia, og har vært tilgjengelig på engelsk siden 2005 da med tittelen The Battle: A New History of Waterloo. Den ble oversatt til norsk i 2012 og fikk da tittelen Waterloo. Den norske utgaven er utgitt av Schibsted og kan kjøpes her.

Kategorier
Historie Litteratur

Et kildegjennombrudd!

Den siste tiden har jeg tatt opp igjen bokprosjektet om den norske bøffeljegeren og indianerspeideren Peter Jackson. I første omgang har jeg har konsentrert meg om å gjøre ferdig delene om livet hans i Norge. Overfor sin amerikanske familie var han svært lite snakkesalig om sin norske fortid, og å gjenskape livet hans i Trøndelag har vært et møysommelig puslespill som har tatt sin tid. Av og til har jeg spurt meg selv hvorfor han var så taus om sin norske fortid, og jeg har lenge hatt på følelsen at han har hatt noe å skjule. Jeg har bare ikke klart å finne ut hva det var.

På lørdag, da jeg egentlig skulle gjøre en hederlig innsats på hjemmefronten, fikk jeg en ide om hva det kunne være, og etter noen minutters leting i en ikke helt tilfeldig valgt kilde på Digitalarkivet fant jeg det som manglet. Den lille opplysningen, skrevet med rablete, gotisk håndskrift, gjorde at jeg nå kan se livet hans i et helt nytt lys. Brikkene begynte plutselig brikkene å falle på plass.

Det skulle vise seg at jeg fant opplysningen på dagen 145 år etter at den fant sted. Og hva det var? Det får du vite når boka en gang kommer ut!

Kategorier
Litteratur

Papirbok eller ebok?

Gamle bøkerDe fleste som frekventerer denne siden er interessert i historie og eldre gjenstander; i utgangspunktet en konservativ gruppe, altså. De fleste jeg har snakket med er også konservative når det gjelder bøker, og de aller fleste ser ut til å foretrekke vanlige papirbøker fremfor ebøker.

Det er like greit å innrømme det først som sist: Jeg har vært en av disse konservative papirboktilhengerne, men er i ferd med å skifte syn. Selv har jeg ikke brukt ebøker veldig lenge, men jeg har på kort tid blitt avhengig av Kindle-lesebrettet mitt. Galskapen begynte da jeg måtte teste ebokutgaven av From Musket to Metallic Cartridge. Siden desember i fjor har jeg ikke lest en eneste papirbok, mens jeg har lest flere ebøker enn jeg normalt ville lest i samme tidsrom.

Da forskjellige forlag fikk tilbud om å kjøpe manuset til det som skulle bli From Musket to Metallic Cartridge satte jeg som betingelse at boka også skulle gjøres tilgjengelig som ebok. Hvorfor? Fordi ebøker er fremtiden, og ebøker blir aldri utsolgt fra forlaget. Fordi jeg har tilgang til bøkene via mobilen har jeg dem alltid med meg, og kan slå opp i dem når det måtte passe.

Men det er ikke bare fordeler. Dessverre er ikke alle bøker tilgjengelig som ebok, og utvalget av norske bøker er dårligere enn for eksempel engelske. Forlagsbransjen må ta mye av skylda for den trege utviklingen her til lands.

Mange mener at de leser raskere på papir, og det kan det nok være noe i. Selv har jeg ikke merket noe til dette, men ulempene må selvsagt veies opp mot fordelene. Slik ser jeg på saken:

Fordeler med papirbøker kontra ebøker:

  • Lesing oppleves av mange som mer behagelig på papir
  • De går ikke tom for batteri
  • Større utvalg, spesielt i norske bøker
  • Bedre å lese utendørs

Fordeler med ebøker kontra papirbøker:

  • De er (som regel) billigere
  • Lesebrettene er komfortable å holde
  • Teksten er søkbar
  • Bøkene er tilgjengelig umiddelbart etter kjøpet
  • Tar ikke opp plass
  • Lar deg bokmerke, skrive notater og klikke på lenker
  • Skriften kan forstørres
  • Papirfrie bøker er mer miljøvennlige